En tanke i natten

This is all about the Norwegian society and what is expected from u at a certain age.....hard to translate, since these roles might be different in different countries.

Det er rart å være borte så lenge, og det meste av info jeg får hjemmefra er via facebook. Dette gjelder venner i alle aldre, alle land og i forskjellige livssituasjoner...
Mine sene tanker om facebook her på natten i Sydney, og det må nevnes etter noe alkohol. Mest om forventninger fra samfunnet, sosiale regler og litt dømming her og der.

Vi er mennesker med forskjellige interesser...vi er mennesker på forskjellige stadier i livet, eller bare livssituasjon generelt (men samme alder kanskje).
Vi har en formel i Norge (og den sosiale normen er tydeligvis gyldig i mange land, siden jeg har diskutert det med folk fra hele verden)
Hva er forventet av oss? Vel, når det gjelder Norge er det vel....

a) Etter videregående, å starte på høyere utdanning (jeg tok et friår og jobbet på rimi, mange tar et slikt år). Så for menn er høyere utdanning etter militæret, eller enda et år etter det, og for oss jenter...kanskje et friår med jobbing, eller rett på studiene.

B) Fullfør studiene dine.....og du blir " rik, vellykket og lykkelig". Da er det mer...hva har du studert? Jeg er sykepleier, og elsker yrket mitt, men hva gir det meg i lønn? Nada, om man tar bort tillegg for helligdager, helger, netter og kveler....som vi så gjerne vil slippe, men som er nødvendig. Men bare for å understreke, jeg elsker jobben min, særlig den jeg haddee før jeg reiste på legevakta i Oslo!

C) Når du er ferdig venter drømmejobben? Av og til kanskje..men jeg har måttet jobbe for det uansett.

D) Et par år etter du er ferdig, og nå tenker jeg som sykepleier, siden det er det jeg er...så bør man ta opp lån og kjøpe leilighet....why? Jo...det er forventet av deg, nå som du er i "fast" (ikke så ofte, mye som sykepleier men) jobb, er det ditt neste steg her i livet. Mest sannsynlig har minst 50 % av sykepleierstudentene allerede en kjæerste under studiet, så å kjøpe en leilighet sammen er bare supert. (Merk, ikke alle er så heldige). Er du en av de som har en mann/kvinne, da er du heldig. Noen er på leit i flere år.....og som meg....ender opp alene. Men da kommer det an på hva du gjør med det være alene. For meg var det å komme meg ut i verden og møte mennesker med samme mentalitet.

E) Så anta at jeg har mannen i mitt liv, vi har vært sammen i 1-4 år...på tide med babier!!!!! Jeg er jo overhodet ikke der..så jeg spør meg alltid: hvorfor er det forventet at jeg skal reproduserer meg, før en viss alder, gjerne før 25, men i alle fall før 30.. Kom igjen!!!! Vi er forskjellige, vi prioriterer forskjellig (eller bare ikke har en mann å få barn med i utgangspunket), til å gjøre andre ting med livet, som å reise. Å reise for nordmenn er skummelt. Backpacking???? Vi liker det jo så safe, så forutsigbart, rundt middelhavet for å få noe sol og varme. Bli hentet i buss på flyplassen, slippe og tenke, kanskeje all-inclusive. Våkn opp!!! Det er mange verdensdeler der ute, fantastiske steder, kulturer og folk du ikke vil finne i vår norske konfortable reiseboble. DET ER IKKE SÅ SKUMMELT SOM DU TROR!

F) Har vi fått barn, er spørsmålet: "når skal dere gifte dere", eller dere har allerede gjort det. Om man ikke er spesielt sterk i troen (som meg kanskje), hvorfor er dette så viktig for oss? Spesielt oss kvinner? Jeg har ingen svar på dette sprømålet...

Oki...hele pointet med dette innlegget var ganske enkelt at alle er forskjellige og ønsker forskjellige ting.  Vi burde respektere at ikke alle følger normen....slike som meg...
De fleste jeg kjenner vil kalle meg gal fordi jeg reiser slik jeg gjør....eller bare annerledes. Jeg dømmer ingen fordi de ønsker seg alt i riktig rekkefølge og ender opp med stasjonsvogn, rekkehus, barn og bikkje. Alle har sin drøm, eller en måte og leve på. F.eks, jeg har ikke mannen i mitt liv her.....skal jeg sitte i min dyre dyrkjøpte leilighet i f.eks Oslo, og vente på denne fyren som skal gi meg alt dette? Siden lånet er så høyt, kan jeg kanskje ikke være med på alt jeg vil....derav: noe asosial. Møter jeg mannen i mitt liv da? Kanskje om jeg har problemer med min minimale leilighet og trenger en rørlegger, elektriker ol....kanskje det er ham?
Jeg er ikke så godtroende at jeg sitter der og venter på at slikt skal skje. Så om jeg ikke dømmer deg for hva du ønsker deg her i verden, hvorfor skal du dømme meg?

Det var skikkelig morsomt da mammaen min for kanskje et års tid siden med latter is stemmen, spurte om jeg var lespisk????? What? Grunnlaget var at mamma og hennes kjærste funderte på hvorfor jeg hadde vært singel i 3-4 år. Jeg måtte også le....hvor sneversynt går det an å være da?!??!?

Det er ikke alle som digger "dine" statusoppdateringer angående hva barnet (a) dine sa eller gjorde i dag, hva din kjære gjorde som var så særdeles spesielt at du trenger å broadcaste det på facebook.
Samtidig er jeg helt klar over at de fleste som har det jeg da ikke har (altså: kjæreste, barn, hus osv.) overhodet ikke er interssert i hvor jeg er til enhver tid, hva jeg har opplevd der og hvilke fantastiske mennesker jeg har møtt. Vi lever i totalt forskjellige verdener. Av og til prøver jeg og sammenlikne...jeg ender opp med at jeg er fornøyd med livet mitt...her i det store utland. Hvor jeg ikke vet hva som skjer fra en dag til en annen.
Uansett, la oss ikke dømme hverandre for å leve livet forskjellig!
Seriøst, jeg vet ikke hva jeg ønsker med livet fra nå av.....min store reise har bare reist større spørsmål.

Til dere som har alt jeg ikke har: altså kjæresten/mannen, huset/leil, barnet/a, det perfekte bryllup, de perfekte reisemålene for familier. Tenk over hva du har...og sett pris på det.
Jeg sier ikke at jeg ikke ønsker noe av dette, jeg ønsker det, bare ikke nå. Så om jeg er aldri så gammel når jeg eventuelt starter denne prosessen...ikke døm meg!!!!

Jeg kommer fra Norge, bodde i Norge....det er ikke SÅ vanlig med dating heller....i alle fall ikke for meg. Noen frivillige? haha

Det var noen tanker i den sene natten....ikke døm andre. Jeg dømmer raskt de med barn/familie og alt jeg ikke har. Er det fordi jeg er misunnerlig? Kanskje senere, men ikke nå.
Livet mitt er PERFEKT slik det leves nå!!!