Minene i Potosi

Etter å ha vært i Sucre i Bolivia en ukes tid, var det på tide med en liten utflykt (alt om sucre kommer senere). Vi kan kalle det en "studietur" fra Spanskskolen jeg går på.  Så jeg dro til en by kalt Potosi sammen med Patrick, en svensk fyr fra skolen, og læreren hans Mirian (som er kjempekos).

Shopping

Dresscode

 

Potosi er en by i fjellene, over 4000 moh, som er kjent for sine miner. Minedrift har vært den eneste store næringen i den byen over lengre tid. Det var også i sin tid, den rikeste byen i Bolivia, da de fant masse mineraler. De har tydeligvis ikke funnet så mye de senere årene, og byen er nå veldig fattig. Nå har de begynt å tilby turister turer i minene...som da var det vi gjorde.

Bakgrunnen for at jeg og Patrick ville dra dit var at vi så en film en kveld, kalt "the devil's mines". Alle som så den dokumentaren ble litt rørt tror jeg. Det var så virkelig om unge gutter som jobbet i minene, dårlige utsikter til skolegang, kampen for å overleve, og alle farene ved å jobbe der. Det kan man se på antallet som har dødd oppi gjennom årene.

Det tok ca 2.5 timer fra Sucre i taxi for å komme oss dit, og på veien var det bare fantastisk landskap, da vi kjørte oppover og oppover. Men å stå opp kl.06, etter å kanskje ha sovet 3 timer, den var hard.
I Potosi fant vi et av selskapene som hadde denne "sightseingen", og for 15 kroner mer, fikk vi 3 privattur også. Vi ble utstyr med klær, støvler og hjelmer med lykt.

Etterpå var det en tur til "butikken", hvor vi kjøpte cola-blader og brus, som gave til gruvearbeiderne. Vi fikk også innføring i mye tradisjoner, og kunnskap i grunnleggende bruk av dynamitt.

Det som er spesielt, som vi også så fra filmen, er minearbeidernes tro på Tio. Tio er en statue som er i alle gruverganger, og som ser ut som jævelen. De ofrer gaver til Tio hver dag før de begynner å arbeide. De ofrer coca-blader, sprit, sigaretter og andre ting. Ritualet er også spesielt hvor du sprer blader over hodet til Tio først, så rundt nakken, over penis, og så på bakken, for å tilbe moder jord. De tilber Tio som jevelen, og dyrker ham for å få bedre utbytte av mineraler og å be om å overleve vakten. Er det en bra dag, og ingenting farlig har skjedd, takker de Tio for dette. Når de kommer ut, ber de til gud.

Minene var skummel!!!! Det er så trangt, mye vann, enkelt og snuble i sporet til vognene. Noen steder er det toppen 1 m. høyt, og vanskelig å ta seg fram. Plutselig kan arbeiderne komme springene med vogner, og du må bare hoppe til side. Holdt på å bli påkjørt flere ganger. Bare man rører på berget, faller steiner ned. Vi klatret også et par etasjer ned, med tau, også der var det veldig veldig trangt. Vi møtte også 3 gruvearbeidere og gav de en gave hver. De snakket litt om hverdagen i minene. Det var fint å ha Mirian med oss, slik at vi forsto litt mer. Det vi ikke forsto, ble jo oversatt, så følte at vi fikk veldig mye ut av dette.

Me and Tio

Jeg så også hvor hardt de strevet med å kjøre en full vogn framover. De veier i snitt 1 tonn, og de er 3 fyrer som dytter den. Vognene har heller ikke bremser, så det er temmelig farlig. Et par steder var skinnene neo ødelagt, og de strevde som fy for å få den videre.
MInene er så fulle av støv, jeg hostet og harket, samt dårlig luft. Jeg skal heretter aldri klage over jobben min igjen.

Resten av dagen gikk vi rundt i Potosi og tok taxi tilbake til Sucre på kvelden.