Berg og dalbane

Etter å ha satt meg på bussen fra Arequipa en tidlig morgen....var det 8 timer til jeg kom meg til Puno. Puno er på en måte knutepunkt for folk som vil til cusco, arequipa, eller over grensa til Copacobana og kjære Bolivia.

Endelig framme fant jeg og noen andre backpackere ut at siste buss til grensa (som stenger kl 18, men er det perutid, eller boliviatid? En time forskjell, og ingen vet hvilken tid) gikk om 10 min, og vi hadde ikke fått bagasjen vår enda. Det ble mye springing rundt på bussterminalen...noen få plasser igjen..vent, jeg trenger bagasjen min. Kommer tilbake....ingen flere billetter.  Plutselig var det jeg og et svensk par som sto igjen der....(ingen av oss hadde særlig lyst til å overnatte en natt i Puno). Vi fikk en deal med en mann som kunne ta oss til den andre bussterminalen en halv time senere. jaja...hva hadde vi å tape på å prøve å komme oss til grensen da?

en blading mellom de som vil inn i Peru og Bolivia

En time senere satt vi tre, og en stor dame fra peru ved siden av meg bak i en veldig full minibuss. Det var vi og de lokale, bare kvinner. De hadde tydeligvis vært og solgt ting på markedet i Puno, og bodde ved grensen. Men alle disse damene, var "frodige", med en altfor liten hatt på snei...vi måtte bare le av hele greia, og den 3 timer humpete bussturen var gøy. Tro det eller ei...han slapp alle andre av...og kjørte oss til grensa...han ble til og med oss over, og betalte transport for oss til Copacobana....
På grensa gikk alt treigt, men heldigvis for oss, var det kl.18 perutid....og mange frustrerte i kø etter oss.

 

Vel framme i Copacobana, sånn 10 min fra grensa på 4000 meters høyde ved Lake Titicaca, starta jeg jakten på et sted å bo.  Jeg fant ingenting på nett, så jeg gikk etter "the holy bible", ja, av og til er lonely planet til pest og plage, noen ganger et veldig nyttig verktøy. Problemet er alltid at det er et nytt land, ny valuta, og man har liksom ikke følelsen av hvor mye pengene er verdt, og hvor mye noe bør koste. Jeg pustet og peste, og fant det billige alternativet....25 Bolivianos..sånn ca 20 kroner for en natt. Problemet med Copacobana er at det jekla kaldt så fort solen er borte...sinnsykt kaldt, iom at jeg ikke har klærne jeg bruker for kalde vinterdager i norge. Jeg fikk tom.3 senger på rommet mitt. Men det var som å ligge på gulvet, og jeg brukte alle tepper fra alle senger i tillegg til ullundertøy og 2 lag med klær og lue for å få sove. Det var en lang natt.

Lago de Titicaca

 Dagen etter ville jeg skifte hostel for alt i verden. Dette var også delvis pga de to gamle søstrene som drev hostellet, som ikke snakka et kløyva ord engelsk...og så ødela jeg nøklen på kvelden, som gjorde noe voldsomt til oppstyr...
Jeg satset på et sentralt et...til 40 Bolivianos i stedet, og tenkte at da måtte alt bli bedre. Vel, enerommet mitt var i 1.etg med en hengelås på døra som var av glass. Jeg hadde lengta etter en varm dusj...og ja, selvfølgelig hadde de dusjer med varmt vann?! Det var den kaldeste dusjen jeg noensinne har hatt. Jeg hadde ising i bakhodet i en time etterpå, helt utrolig.

Copacobana
En mindre by ved grensen...og utgangspunktet for alle til å dra til Isla del Sol, som er midt i innsjøen. Men jeg var så kald, lei og sliten...at jeg valgte det bort, for å få en komfortabel seng i La Paz. Copacobana har på en måte en hovedgate som går fra innsjøen og oppover, noen sidegater, et torg og et marked. For meg er hele byen et marked, da alle selger de samme varene, alt med alpakka og smykker.

Andre kvelden møtte jeg noen folk og vi ville spise og ta noen øl. Middagen var trivelig og god (dagen etter var ikke maten så god likevel vel og merke...) med livemusikk av diverse folk fra Argentina som reiste rundt. Men å finne et nytt sted, som ikke var "pub" viste seg og være vanskelig da alt stenger rundt kl.22. Vi fikk krangla oss inn på en slags resturant for å ta en pils, og det var det. Førsteinntrykket av folk fra Bolivia var ikke så godt da service og alt annet var helt på trynet.
Så etter en hel dag, og to kalde netter, ventet en herlig 3.5 timers busstur til La Paz. Morsomt med middagen kveden i forveien gitt. Endelig fikk jeg  herlig kjøtt og soppsaus....Tydeligvis ikke maten så bra for meg likevel.  Kvalm og uvel...med dårlig mage stålsatte jeg meg for bussturen, en pose i fanget i tilfellet. Men makan til trang buss er det lenge siden jeg har vært med på. Jeg hadde veska på fanget, og setet foran meg lå nesten mot brystet mitt. Med tanke på de fantastiske veiene de har i Bolivia, var dette en utfordrende busstur for magen min. Heldigvis! måtte vi stoppe og gå ut av bussen for å ta en "ferge" over til andre siden av innsjøen. Det var redningen!

Når jeg endelig kom meg til La Paz som forøvrig er verdens høyeste hovedstad....var det bare å finne en taxi for å ta meg til Wild Rovers La Paz. Først sprang jeg bare for å finne en do...for så å bekymre de i resepsjonen etterpå da jeg tydeligvis var kritthvit i trynet, og sløv som bare det (og nei, jeg hadde ikke tatt noen andre saker på wc). De hjalp meg med bagasje, og fant rommet som var lengst fra baren (dette er jo et partyhostel.com), og lurte på om de kunne ringe lege eller gjøre noe annet for meg.  Men der og da var jeg bare overlykkelig over å ikke fryse..ha en god madrass og varm seng med dyne, og endelig få sove innimellom slagene.

I tillegg var han i underkøya mi syk også...så vi var syke sammen i 2 dager. Vi hanglet oss til apoteket,  fikk tatt ut penger, og kjøpt noe å drikke sammen. Det var deilig å ha noen å være syk sammen med.