Adrenalin!

San Gil i Columbia er stedet for de som er ute etter et adrenalinkick, men også en by i fantstiske omgivelser med utflukter til nydelige steder. Jeg bodde på Sam VIP hostel, som ligger ved parken midt i byen. Parken er et samlepunkt for store og små, lokale og turister døgnet rundt.

Det første jeg meldte meg på var Rafting i Suarez elven. Den har partier hvor man ligger på nivå 4-5. Nå vet jeg ikke så mye om dette, men så lenge det overgår 3+, begynner det å bli vilt og farlig. Level 5 er vel ansett som høyeste level hvor det fremdeles er forsvarlig og rafte. Vi hadde to båter denne dagen, 5 i hver båt. Det var helt villt! Når det var roligere partier hoppa vi ute og bare fløt nedover elven. Det var en distanse på ca 3 mil totalt. Jeg vil påstå at sikkerheten var så god som man kan få den, og de som styrte båtene kjente elva utrolig godt.  Fantastiske omgivelser og adrenalin...når vi kom tilbake til hostelet, var det på tide med en øl, og roe nervene litt.

Dagen etter dro jeg og 3 gutta boys med lokalbuss ut i gokk til et fossefall som var 160 meter høyt. Men vi var ikke der bare for å se fossefallet. Vi var det for å rappelere ned siste del av fossefallet, som er 70 meter høyt. Jeg har rappelert før, under fjellklatring i Thailand, men dette var noe helt annet.
Jeg har høydeskekk til de grader, men av og til må man bare utfordre seg selv - og dette til det ekstreme, fra min side. Det er vanskelig å ta steget over kanten....men når jeg endelig greide det....da var det ingen vei tilbake da, bare å kjøre på. Det var ekkelt i de partier det var ekstra mye vann som trommet på hjelmen min, og samtidig måtte jeg huske å puste. Skummelt! Men jeg kom meg da ned, og det var bare fantastisk!

Ja....det er meg helt der oppe!!!

Siste utfordring - Paragliding!! Jeg og Peter fra tyskland meldte oss på sammen - litt som moralsk støtte. Vi dro på morgenen, måtte kjøre 1 time for å komme dit. Da er vi på toppen av et lite fjell, og vi har store dalsøkk rundt oss på alle sider. Dette er desidert det mest ekstrme jeg har gjort...og herregud så redd jeg var. Han som hadde meg som passasjer fortalte meg at denne dagen var perfekt for paragliding, og det var lenge sia en så fin dag. Vindforholdene var så gode at vi kom opp mot 1800 meter. Om det ikke høres mye ut....DET ER MYE! Jeg følte meg trygg og det var kjempegøy. Vi seilte rundt der oppe i kanskje 40 minutter, og for å gjøre det hele enda mer ekstremt, gjorde han noen krumspring med skjermen, slik at vi falt rett ned i en periode, eller i en ekstrem rask spiral nedover, hvor jeg ble veldig svimmel.

Men nå har jeg gjort det, det var gøy og verdt pengene - men jeg tror jeg har fått tilfredsstilt min nyskjerrighet for det ekstreme for en stund.

Julelys og vaksine

Medellin er enda en av de stedene som man strander i, og det tar ork å komme seg videre. Det er en spesiell by, med over 2 mill innbygere. Sentrum ligger som i bunnen av en gryte, og oppover sidene, ligger husene tett i tett i tett. De bygger bare oppover og oppover.

En dag tok jeg the cable car hele veien opp den ene fjellsiden, og hadde en fantastisk utsikt over hele byen. Jeg så veldig godt at jo lengre og lengre opp vi kom, jo fattigere ble alt sammen.

Medellin er ekstrem når det gjelder julepynt og julelys. Det sees selvfølgelig ikke så godt på dagen, men så fort det er mørkt...nydelig. Langs elven har de masse lys på begge sider, samt lys som henger på  kryss og tvers over elven. I parkene henger julelysene (figurer ol) ned fra trærne ol. Det er visstnok en konkurranse i Colombia hvert år...hvilken by har de beste juledekorasjonene? Og medellin har vunnet de siste 3 årene. Her snakker vi MYE lys og skulpturer.

Fant plutselig ut at jeg trengte en vaksine mot gulfeber for å komme inn i Bolivia..det er ingenting i mitt vaksinasjonskort som sier at jeg har hatt den så....på tide å hilse på helsevesenet i Colombia. Jeg var veldig skeptisk til å finne frem, og antok at ventetiden ville bli lang. Fant fram til Hospital General de Medellin....og fikk spurt meg fram. Kontoret tilsvarer vel det samme som en poliklinikk for vaksiner hjemme...men her var det mye folk. De tok passet mitt, jeg forklarte hva jeg trengte og jeg måtte vente. 15 min senere hadde jeg fått vaksina mio!!!! Da jeg spurte hvor jeg skulle betale, fikk jeg en overraskelse når det var gratis? Effektivt og gratis var ikke det jeg hadde regna med.

Jeg tok metroen (første metro jeg har opplevd på 3 måneder) til sentrum av byen....jeg vandret rundt kanskje 1 time...da var jeg helt ferdig. Det er så mye butikker, og ting som selges i gatene, at det av og til er ufremkommelig, for ikke å glemme mye folk. Man blir sliten bare av å gå der, og støynivået er temmelig høyt. Enklere og dra til hostellet, og dersom det er noe man trenger, så var det bare å dra til Exito (stor supermarkedkjede), og man fant som regel det man trengte. (latskap?)

Medellin har som de fleste byer i Colombia en "Zona Rosa", som en festsone rett og slett. I denne byen var det mye festligheter for å si det mildt.  En kveld dro vi en stor gjeng fra mitt hostel til Casa Kiwi, et skikkelig partyhostel. Det var livemusikk som var skikkelig bra, og stappfult. Vil man ha høy partyfactor, bor man på Casa Kiwi. Jeg var glad for en gangs skyld at jeg kunne velge å dra til festen...og ikke bo midt oppi den. Og Casa Kiwi ligger også i Zona Rosa så ingen fred å få der.

Etter 5 dager var det seriøst på tide og komme seg videre....ny bussreise på 12 timer venter...San Gil neste...Ekstremsportmekka!!!!

Heldige meg

Vel fremme i Medellin etter en 16 timers kald busstur, dro jeg til hostellet, The black sheep. Jeg gikk ut av taxien og....masse politi. Jeg tenkte, ånei, nok en razzia av et eller annet slag. Viktig element her nå, jeg skulle vært på dette hostellet dagen i forveien, dersom jeg kunne betale online flybillett med viva colombia.
Det som hadde skjedd var: Dagen i forveien hadde en/to sjekket inn på hostellet på dagen, trolig colombianere. De hadde sagt i resepsjonen at de skulle dra inn til byen og møte to venner, og at de ville komme tilbake på kvelden.
Og kom tilbake gjorde de! Rundt kl.22 kom 4 menn inn, minst en hadde pistol. Det er bare en som betjener resepsjonen på hostellet på sen kveld og natt her. De tok med seg ham og alle andre de kunne finne til felles uteareal.
Når det gjelder oppbevaringsbokser for verdisaker på dette hostellet var de ikke på rommene, men i fellesarealet, midt i hostellet. Tydelig hadde tyvene vært der endel først, og visste helt og holdent hvor folk hadde verdisakene sine og hvordan ting fungerte.
De hadde med seg en stor avbitertang ot kujern og tok seg inn i alle skapene som hadde hengelås. Disse skapene er jo den eneste sikkerheten backpackere har, og så skjer dette? Skumle saker.

Noen mistet alt, noen mistet kanskje pass og penger, men behold visakort og omvendt. Men alt fra kameraer til pc'er forsvant også. Alle backpackere er alltid oppmerksom på gaten mot lommetyver etc, men ingen kunne drømt at dette kunne hende.
Hostellet hadde mye overvåking, og når jeg ankom sto politiet og så gjennom dette. Det virket ikke som de fikks å mye ut av det, da 3 hadde masker, og 1 aldri så opp mot kamera.

MEN.....ingen ble skadd. I resepsjonen er det en alarmknapp direkte til politi. Jeg ser for meg at denne blir trykket på, alt det som skjedde foregår, og så kommer det 10-20 skyteglade politifolk med minst 2 skytevåpen hver? Det kunne gått riktig ille...

Lazy days in Taganga

Det holdt med noen få dager i Cartagena, før jeg satte meg på nok en herlig busstur, bare 5 timer denne gangen:) Taganga ligger 10 min nord for Santa Marta, og er en minimal by, kanskje opptil 5000 mennesker som bor der, og ligger i en bukt på en måte. Byen har en trivelig hovedgate (som så og si er det eneste gaten uten masse hull), som ligger rett ved havet. I enden er det en strand, og livet genrelt på dette stedet er bare avslappet og behangelig. I den andre enden er det masse fiskebåter.

Jeg møtte to amerikanske fyrer på bussen, og vi tok inn på Benjamin hostel. Hadde du ikke visst at det var et hostel, ville du trodd hotel! Stort svømmebasseng, store fine rom, mye uteområder osv. Det var relativt rolig der akkurat nå jeg var der, og dessverre må jeg si at stedet som var kjempeflott, ikke hadde wiben for et hostel. Men hostellet hadde en papegøye som husdyr, veldig morsom, men ikke gøy på natta når amn skal sove, og papegøyen aldri holder kjeft.
I Taganga var det sinnsykt varmt, rundt 40 grader og stekende sol...så et rom med aircon var fantastisk. Derfor ble det flere late late dager.

Det er to utesteder på dette stedet, så man møter de samme folkene...dette er også f.eks flere av folkene fra båten fra Panama til Colombia.
En dag fikk jeg tak i fantastisk lunsj: Hummer med masse hvitløk!!!

Me and my lobster

Etter Taganga ville jeg dra sørover til Madellin, som ligger i innlandet, og tar 16 timer med buss fra nabobyen. Jeg fant ganske billige billetter på internet, kanskje 100kr mer enn bussturen. Men hos VivaColombia går det ikke an å booke og betale med utenladske visakort....sinnsykt irriterende! Så da ble det en uendelig lang og kald busstur igjen da....

Mud

Etter den lengre båtturen fra Panama, våknet vi plutselig opp i havnen i Cartagena. Jeg fikk et fantastisk førsteinntrykk av Colombia. Etter at stempel i passet og en tur til minibanken var unnagjort, alle fra båten i samme retning. De fleste hosteller ligger sentrert i noen få gater, i gamlebyen. Flere av oss bodde på Media Luna hostel, som faktisk er søsterhostellet til det jeg bodde på i Panama City.

Hostellet hadde et lite svømmebasseng faktisk, og det var kjempevarmt de dagene jeg var der, og luftfuktigheten var høy, så det var herlig!
Deilig og dusje i kaldt vann, og mens man tørker av vannet begynner svetten og renne igjen? Men dette hostellet hadde "the wibe", og jeg hadde bare ikke lyst til å dra.

Andre dag i byen, meldte vi oss alle på en utflukt. Utflukten innehold "mudvulcano", en tur til stranden og lunch. Men altså, denne vulkanen...var på en minimal "fjelltopp". Når vi kom opp der, så vi kanskje 15 mennesker som badet i tykk gjørme. Det ble også min tur, og jeg ble lagt ned på ryggen, fløt, ble smurt inn og sendt videre. Jeg fikk litt massasje (jeg glemte og si nei, eller rakk ikke), og lempet over på magen. Gjørmen er skikkelig tykk og minte meg om våt betong.

Det gikk ikke an å bevege seg stort, men man sank ikke heller. Mistet man litt balansen og falt bakover, var det et svare strev å komme seg i stående igjen.

Det morsomme var etterpå, når alle skulle ned til vannet for å få vasket seg. De som "jobber" der er veldig veldig pågående for å tjene penger på alt mulig. De ville vaske oss! Jeg sprang fra en dame med en liten bøtte, måtte si nei om og om igjen, og springe lengre ut i vannet. Jeg vil da vaske meg selv, denne gjørma var jo overalt!!! Noen av vennene mine rakk ikke å komme seg unna, og ble vasket. Plutselig hadde damen med bøtten dratt av de bikinitoppen og vasket den litt i vannet, før de hjalp til å putte den på igjen. Og sannelig, de tok også av bikinitrusa og gjorde det samme. Sært!

Ble i Cartagena i 3 dager. Hostellet er litt partyhostel, og samtidig chill. En kveld var det rigga opp til film på storskjerm på taket. Det er alltid rart å sitte i varmen slik og se på film, det er jo noe jeg gjør når det er kaldt og mørkt hjemme.
Å gå gjennom gamlebyen er fantastisk, gamle bygninger, torg, og mye farger. De har virkelig jobbet for å beholde stilen og byggverket sitt i denne byen. Men der det er gater er det også biler, masse taxier....og som alle andre stedet her, elsker de å tute.

Bortsett fra og trave rundt, var det egnetlig ikke så mye å finne på, bortsett fra godt selskap og en liten fest.  Tror nok jeg kommer til å dra tilbake dit.

Jacqueline!

Vel ombord på Jaqueline begynner en fantastisk reise (nesten bare fantastisk). Fra Panama til Cartagena.
16 personer stuck på en katamaran i 5 dager, må si det har gått bra:) Oki, jeg ble litt skeptisk da jeg fant ut at det var 6 irske jenter som reiste sammen ombord. Jeg har en genuin frykt for grupper. De  har hverandre og har på en måte ikke behov for andre, og som da singel reisende føler man seg plutselig needy. I tillegg til disse var det 3 par ombord, og 4 ensomme travere.  aldersforskjellen var ikke stor, 24-36?

Før avreise har alle fått med seg at man må ta med seg alkohol selv, samt eventuelt blandevann og snacks.  Så se for deg provianten til alle sammen... Når det gjelder soveplasser var dette litt ymse, litt random plasserte madrasser kanskje? Min seng og "lugar" var noe som minte om en kiste i øvre del av en køyeseng, hvor jeg hadde backpacken min i fotenden, og et lite hull og krype gjennom for å komme inn og ut. Det var varmt!! Hadde mareritt første natten om at det var en kiste, og at jeg ble levende begravd...fikk kravla meg ut av den og gått rundt båten noen ganger.

De første 2 nettene var vi ankret opp 2 forskjellige steder rundt om San Blas Islands. Herfra kunne vi hoppe fra båten, snorkle så mye vi ville, og svømme til øyene rundt. Vannet var bare fantastisk.  San blas islands er jo en veldig stor øygruppe, med flere større øyer også, hvor folk overnatter, så ingen av disse. men det gjorde ikke så mye når vi var så mange på båten, man rakk ikke akkurat å føle seg ensom.
Vi hadde to do/dusjer..som greide å bli tett 2 ganger. Da var det noen som ikke var helt fornøyd, og han sa mye fint med sitt spansk/østeriske/engelske språk. Tror det verste kom ut på tysk.  jeg sverger, det var ikke meg som flusha dopapir.

De to første kveldene gikk det med store mengder rom. Vi hadde drikkeleker for å bli bedre kjent, og ting tok til tider litt av, og stemninga kunne ikke vært bedre. Det regnet litt nå og da, men da hadde vi bare noe vi kunne trekke ned og vi var varme og fine. Etter mye drikke var det godt med litt ekstra luft, så da gikk vi på "trampolinene"fremme på båten, lå der, så på stjernene og sang forskjellige sanger.

På bakre dekk spiste vi også alle våre måltider. Ombord var Jose, som var kokken vår, må si han var flink, det meste falt i smak, og man hadde lyst på mer, men han hadde beregna godt hver gang.
Til frokost hver dag, fikk vi nybakt brød, med noe grovt i, noe jeg har savnet noe enormt. Grovbrød!!!

Foran på den kjære båten vår hadde vi noe som kan minne om trampoliner, 2 stk, hvor man kunne ligge og sole seg. Jeg fant ut at jeg var gammeldags da jeg hadde med meg bøker, de fleste hadde jo Kindel's, tror jeg må skaffe en sik senere, slippe å drasse på bøker. men late dager i finvær på en båt, det kan bare nytes.

Ettermiddagen den 3.dagen var det på tide og reise videre, over åpen sjø til cartagena i colombia. Begge seila var oppe, og innen 30 min på åpen sjø lå deriblant jeg og spydde over rekka. jeg pleier ikke bli sjøsyk, men denna gangen til de grader. heldigvis får en si, jeg var ikke alene. Kombinert med at man har drukket endel dagene i forveien, er generelt litt dehydrert, så var ca.halvparten av oss helt satt ut. Ingen sov i sengene sine den natten, jeg sov vel ute på dekk første delen, for sikkerthets skyld, og fant et sted på gulvet for resten. Men neste dag var også lang....Har aldri erfart så store bølger på nært hold før.
Kapteinen vår Fritz måtte jo innrømme at sjøen var litt røff, men samtidig var han vant at noen ble syke på hver tur.  Dag 2 i åpent hav, tok han en liten omvei, siden vi hadde reist så fort pga go vind, seilte vi litt i le en stund, og dette hjalp noe...og alle bare lå og sov i stedet, overalt. men det er bedre enn å henge over rekka.
Vi ankom vel Cartagena rundt 4 på natta eller noe den 5.dagen, og når jeg våkna den morningen lå vi midt i havnen med mye båter rundt oss og finfin utsikt. Fikk et veldig bra førsteinntrykk av Colombia får en si.

Breakfast in Cartagena, Colombia

Oppfordrer alle som skal reise fra Panama til Colombia å reise med båt (ikke speedboat), opplevelsen kan ikke beskrives, og i alle fall ikke måles i penger. Takker alle som var med på turen for en fantastisk opplevelse!

Dårlig magefølelse...

En dårlig følelse....
Jeg booket båtturen fra panama til Cartagena i Colombia gjennom hostellet jeg bodde på. alt virket i skjønneste orden. Koster riktignok 550 usd..men om man trekker fra 4 netter med overnatting, samt 3 måltid inkludert hver dag, så er det ikke ille. Det koster så og si det samme med fly....men da får man ikke en fantastisk opplevelse som den jeg skulle på.

Vel...på morningen, kl 06,  sto mange forventningsfulle folk som ventet på jeeper. Diverse folk som skulle ut mot San Blas Islands for å være der, samt oss som skulle med forskjellige båter. De hadde en liste fra hostellet jeg bodde på, hvor det sto hvilken båt jeg skulle med ol. En av få catamaraner og den eneste som het Jaqueline. Jeg ble stående en stund for å få beskjed om hvilken jeep jeg skulle dra med. Til slutt havnet jeg i den siste jeepen. jeg fikk bare en magefølelse av at dette ikke var helt vel organisert. Vi alle dro til kontoret til transportselskapet for betaling ol, og så kjørte vi videre igjen.

Da vi omsider kom til havna, sånn ca 2 timer fra Panama City oppdaget jeg at fremdeles alle jeepene jeg dro samtidig som, var på samme sted. Fra tavla på hostellet, som ga info om alle båter til colombia og hvor de gikk fra, visste jeg at jeg skulle et annet sted. Jeg spurte mange på min fantastiske spansk...og fikk beskjed om å vente. Nok engang var jeg en av de siste som kom meg på en båt.
En mann jeg spurte ringte noen for å finne det ut...og sa jeg skulle ta sakene mine og dra med DEN båten. Plutselig ombestemte han seg, og stoppet en båt som allerede var på vei til å dra. Vel avgårde tenkte jeg at kanskje skulle de bare transportere meg til en annen havn...men det åpne havet kom, og det tok sin tid, kanskje 40 min. Jeg hadde fremdeles en dårlig magefølelse hele veien. De jeg var på båt med var en gruppe franskmenn oppi åra som skulle til en bestemt båt, samt en litt forvirret italiensk dame som skulle finne båten til vennene sine.

De som styrte denne båten, stoppet plutselig ved en liten øy, hvor det var noen menn i militæruniform., som spurte etter pass. De ville jeg skulle komme på land, og siden ingen forsto noe som helst, skulle jeg få snakke med El capitan, som snakket engelsk. Greit nok...sakene mine ble lempet på land. Plutselig begynte han ene som kjørte båten og kjefte og ville ha 10 dollar. Jeg forklarte så godt jeg kunne at jeg allerede hadde betalt for transport med båt i Panama City noen timer tidligere. De ville overhodet ikke godta dette, og prøvde fanken meg og ta sakene mine ned i båten igjen, noe jeg fikk stoppet.

 På dette tidspunktet var jeg frustrert ja, men også sinnsykt sint. Jeg gråt noen få tårer i sinne. Dette var akkurat det jeg hadde fryktet fra jeg satte meg i en random båt.
Men kapteinen på øya var grei, og fikk kontakt med Fritz, kapteinen på min båt Jaqueline. Jeg fikk også snakket med ham, og han var sint. Ikke på meg, men på hostellet samt transportselskapet. De var 1.5 time unna med catamaranen, men kjære Fritz sa at de skulle komme og hente meg.

Takker guder for kapteinen vår, Fritz fra østerike og hans kone fra Tyrkia. Ting ordner seg til slutt, men dette var et lite mareritt og jeg var helt alene med dette problemet. Ikke gøy.
Men såfort jeg kom på båten, fikk hilset på folket, fikk lunch og utløp for frustrasjon var det begynnelsen på et eventyr.

Panama city og litt jul...

Siden jeg da ble en hel uka på bocas del toro....følte jeg at jeg måtte komme meg til Panama  City for å booke båtturen min til colombia. Dette kan gjøres på nett, men flere hosteller i panama C tilbyr seg og hjelpe meg alt  hva det angår. Jeg tenkte det kan spare meg noen hjerneceller og at jeg da faktisk har en dato og forholde meg til.
Det var en jævla (unnskyld uttrykket) kalde nattbuss fra fastlandet ved bocas ned til Panama City. For en gangs skyld sa de faktisk fra at det blir FRIO, og ja jeg hadde på meg så mye klær som mulig nesten. Men jøssenavn...jeg holdt på å fryse i hjel i mange mange timer, 18 grader på buss med aircon er ikke bra. Og ja...hvorfor må bussen gå kl.19, og man er i en ny hovedstad kl.04.30? Hva i alle dager gjør jeg der på den tiden av døgnet? Joda...sitter der og håper ingen kommer og raner meg, ble sittende på hovedbusstasjonen kanskje 2 timer før det ble lyst og jeg tok en taxi til hostellet som ennå ikke hadde resepsjonen åpen. En annen ting er...hvorfor slå av lyset i bussen, ikke noe leselys engang fra kl.19?

Next to the hostel

Old an new?

Men endelig fremme og fått sove litt...fantastisk hostel, veldig stort og har det meste, og selv om det ikke er aircon på rommene, veldig sterke vifter. Bodde i gamlebyen Casco Vieho, som akkurat nå blir totalrenovert, og sikkert blir kjempefint, det er også her de fleste hosteller ligger.  Hostellet Lunas castle har pannekaker til frokost, røra står der og venter på deg når du omsider står opp. Det kunne bli litt fullt på kjøkkenet og i kjøleskapet...men jeg laga middag 2 dager og hadde brød og sånn til resten (pengesparende? yeah)
En dag dro jeg og en på shopping, som da betydde en ny singlet, og en annen singlet fant søppelbøtta. Det dumme er at det ikke er særlig kollektivtransport i Panama C, så mellom alle stopp tar man taxi. Litt komisk at taxi er litt kombitaxi, hvor man bare sier hvor man vil, om de skal i samme retning kan man hoppe på om man er fornøyd med prisen. Om ikke, er det bare og vente og prøve igjen.
Men det var kult å være på Hard Rock hotel faktisk, 30 etg eller noe? Kan ikke klage på utsikten der med svømmebasseng og greier.
 I de fleste butikker var det julepynt over evne, og julemusikk, spansk julemusikk....hører det er julemusikk, feliz navidad og sånn, men det er ikke norsk julemusikk uansett.

Blir rart med en varm jul uten familie, god mat og god stemning. Vet ikke engang hvor jeg kommer til å være rundt jul: colombia, equador eller peru? Det er så rart at når det gjelder høytider som nærmer seg, da blir alt så melankolsk og nesten trist?

Men uansett, 4 av oss tok taxi til panamakanalen ved Miraflores docks. Vi fikk vite at det var 2 timer til neste båt kom. BLÆH! men vi gjorde museet og så en filmsnutt i mellomtia. Men vente, det måtte vi ja. Ja, panamakanalen er fasinerende og sånt, men jeg (og de andre enda mindre) liker ikke å vente. Men endelig kom båten.....det ville bare ta 45 min før det kom seg gjennom slusa også. Jeg hadde håpet på en NOE større båt, men men.

Jump for peace at the panama canal

I'm so excited...

Jeg fikk booka turen min med Jaqueline den 22.november....alt i orden skulle man tro?
To be continued......

Bocas del toro & ufrivillig 17.mai

Etter å ha fått smaken på havet og streder på østkysten av costa rica, fortsatte jeg like godt i samme fotspor og dro ut til Bocas del toro for noen dager. Dette er en øygruppe, også i Caribbean, nord-øst i Panama. Bocas kan man vel si er hovedøya, og den har et sentrum, som stort sett består av en lengre bred gate. Noen sier dette er et dykkeparadis, noe jeg ikke vet noe om, siden jeg ikke får lov og dykke.

Jeg fant et unikt hostel, Casa Verde, som var det eneste hostellet som lå ved vannet. Det var bare perfekt...hammocks, bar & resturant, store baderinger og krystallklart vann rett utafor døra. De som jobber der er bare fantastiske, de spiller bra musikk og synger med. De bisto også med utflukter ol.

Siden jeg tenkte å bli der kanskje 3 dager, dro jeg og Inga fra nederland (som jeg hengte med for det meste, og hun hadde vært og reist mye og lenge!) på båttur. Første stopp var Dophin bay (de som kjenner meg vet at jeg elsker delfiner, og at jeg har en tatovering av en delfin sier jo litt), så jeg gleda meg..Vi så noen finner som hoppet litt opp innimellom. Morsomt, men ikke spektakulært. Etter dette var det snorkelstopp...i krystallklart vann :)
 På vei til en øy, som også er nasjonalpark, hvor den kjente Red frog beach er...begynte det og regne. MYE! og når man sitter i en mindre speedboat med sjøsprøyten og regn piskende i trynet...det nytes ikke. Red frog beach er veldig nydelig, men bølgene er veldig store (og farlige), perfekt for surfing kanskje, ikke særlig for bading.

Etter dette ble det noen late dager, delvis pga mye regn, og delvis latskap etter en fuktig natt. Bare det å ligge i hengekøya, som jeg har nevnt 100 ganger før, med en øl:) muligheten til  hoppe i vannet når det blir for varmt...ah. Men trivelige folk gjør også at man blir lengre.

Siden jeg ble lengre enn mine 3-4 dager, altså 7 dager totalt, fikk jeg med meg nasjonaldagen til bocas del toro i panama. I panama bruker de mer eller mindre hele november til nasjonaldager....den kommer til forskjellige datoer til forskjellige steder fra når de stedene fikk vite om uavhengigheten.

Jeg og neon folk fra hostellet hadde en lengre natt med endel alkohol...og la oss kanskje rundt 05? klokka 07 begynner trommene...og jeg mener store trommer som trommer konstant. Og selvfølgelig har du alle slags andre trommer også, og noen trompeter her og der. Om man hørte musikk på høyeste volum, for å blokkere det så man kunne sove...så følte man at huset så og si ristet.. "Øvingsstedet" var også rett utenfor hostellet vårt, siden fergekaia var der også.

De hadde samme opplegget som 17 mai faktisk. De har tog...først barnetog, tog med eldre barn, og et kveldstog med voksne og yrkesgrupper. De hadde ikke noen nasjonaldrakter eller noe sånt, men mesteparten hadde på seg penere klær enn til hverdags.

Ved sistnevnte tog, kanskje rundt kl 20, da var stemningen enda høyere, med masse fulle lokale folk som tok helt av. Musikken og paradene var veldig bra, de må sides, bare veldig veldig høylytt. Hadde det bare ikke vært for mangelen på søvn, og en pause av trommene nå og da...så hadde dagen min vært topp også. Føltes ut som ufrivillig deltagelse på en 17mai feiring uten sidestykke.Men å se gleden og engasjementet for denne dagen på Bocas var kjempegøy.
Så det ble 3 dager ekstra på en fantastisk øy, hvor jeg overbeviste meg seg selv hver dag: "i morra drar jeg" Jeg følte meg også trygg på Bocas, ikke noe problemer med å gå ut alene etter at det er mørkt. Folket her er vennlige og hjelpsomme. Om jeg er i Panama igjen...så drar jeg tilbake.

Speedtravelling through Costa Rica

Endelig i Costa Rica etter nok en lang grenseovergang med mye ventetid og nok en lang busstur. Jeg greier ikke å få uttrykt hvor mye jeg hater å komme til en ny by i et nytt land sent på kvelden, og det er mørkt ute. I San Jose sa taxisjåføren også at området hostellet mitt lå i var veldig farlig...herlig.

Hostellet hadde svømmebasseng, takterrasse og var av høy kvalitet. Rent og pent og ferdigpynta til jul...det virker som de kommer til å feire jul heftig her.
Jeg brukte en dag for å gå rundt i San Jose, men det var bare nok en storby. Og det var ikke noe shoppingplass mildt sagt, litt for dyrt, og samtidig er det helt utrolig hvor mye stykke klær det går an å ha i butikker altså, stilen er ikke helt min stil her..mildt sagt.

Jeg fant fort ut at nå var det på tide å komme seg til havet. Jeg h
ar bare reist i innlandet siden cuba, ca 2 mnd siden, og jeg hadde veldig stor behov for å dra til havet, the caribbean sea:) Puerto viejo de Talamanca, en liten perle.

Det er ikke så mye å gjøre her, noe som passer meg veldig veldig bra. Etter en periode hvor jeg ikke har hatt noe tid for meg selv, er det godt å bo alene for en gangs skyld. Traff en fra et "hostel" ved bussen, og fikk rommet til 12 dollar natten. Det var riktignok ikke så mange andre som bodde der, så han holdt meg med selskap. Men jeg hadde min egen platting med en fantastisk hengekøye og en sittegruppe, samt en dobbel og en enkeltseng. Og noe så herlig som å ha eget bad/toalett! Det er rart hva man plutselig setter veldig pris på.
Jeg laget mat for første gang på en evighet også, riktignok sandwicher men...man sparer litt penger på sånt. Ikke mange steder som har kjøkken tilgjengelig. Men det var godt med "alenetid".

Jeg har bare gått rundt i byen, tom.sendt mamma et postkort (fordi for en gangs skyld kunne jeg finne et postkontor).  Dette er det perfekte sted for å bare leie en sykkel og sykle så langt du gidder, så finner du de strendene du drømmer om. Jeg  kan ikke si så mye om utelivet her...jeg hadde det for mye kos i hengekøya med øl og en god bok, nå er boka riktignok på svensk...så tar litt lengre tid. Det er jo også en bra ting og gjøre når det regner endel.

with my guatever t-shirt (which u can't see offcourse)

Siste rest av Nica

Etter den kalde båtturen kom vi oss endelig til San Carlos, hvor vi måtte ta enda en båt nedover Rio San Juan til El Castillo. Dette er en liten by med en hovedgate, og kanskje til sammen 4-5 steder hvor man kan spise ute. Den er bare tilgjengelig med båt, og siden elven er noe grunn og stri noen steder, er det ikke de store båtene vi snakker om heller.

The city, it's a bit bigger than this though

Ingen veier....ingen kjøretøyer! Skikkelig deilig uten alt støy og tuting.
Vi fant oss et hostel, hvor vi hadde overetasjen for oss selv. for første gang på lenge hadde jeg mitt eget rom, det hadde også de 4 andre, og det kosta 7 usd per natt. Det er rart hvor mye man setter pris på noe så primitivt som å ha en egen seng, myggnetting og ha muligheten til å bare lukke døra.

I'm ready

Vi dro på tur i jungelen, noe lengre ned i elven, naturreservat. Elven grenser mot Costa Rica. Heldigvis lånte turistbyrået som også hadde båten og guiden oss: støvler!  Temmelig gjørmete til tider. Etter en lengre båttur gikk vi ca 4 km gjennom regnskogen før vi ble hentet av båten på andre siden. Men guiden vår var kjempeflink (hun var også søsteren til hun som driver hostellet), og hun forklarte så mye om planter, dyr og insekter.
 Jeg finner det særlig interssant med trær/planter som opptrer som parasitter og dreper det andre treet etterhvert som det vokser, hmmm...Vi tok oss mye tid og vi så litt forskjellige fugler og sånn. Det var bare en herlig dag, selv om det var mye regn til tider.

Det er en tålmodighetsprøve å vente på ferdig måltid her. Det er ikke så mye turister her nå, og de har ikke kjøkkenet gående hele tiden. Så etter å ha bestilt, de har som regel ikke så mange retter å velge mellom, først da begynner de å lage maten. MEN...da vet vi at maten er helt fersk og den var fantastisk. Vi hørte at de kuttet opp grønnsakene og kjente lukten spre seg.

Gutta boys brukte en hel morgen for å teste fiskelykken, som var ikke eksisterende. Jeg og K, bare slappet av. men hadde de fanget en...husker ikke navnet på fisken, men den kan bli like lang som jeg er. Og vi hadde gleda oss til en fantastisk middag med "selvfanget" fisk.

Var på dette stedet 2.5 dag, mer enn nok. Kveldene gikk til kortspill og nytelse av rom og cola. Siste natten ble det riktignok lite søvn, først pga alle  hundene som bjeffer i det uendelige. Men så var det også valgdag/natt. Noen fant det for godt å feire skikkelig utover natten, og hadde anlegget sitt mer eller mindre i gaten. De holdt til i nabohuset, føltes som naborommet. Ikke satt så stor pris på når jeg måtte dra kl.05.30 for å ta en grenseovergang til Costa Rica med båt.

Lonely planet, hostelworld og flokkdyr

Når jeg reiser bruker jeg ikke internet like mye som hjemme.. Men her er det viktig (eller kanskje mer betryggende) å bruke internet i form av å finne et sted å bo på nett.
Når jeg reiser i europa og noen deler av asia, bruker jeg, og er en stor fan av: www.hostelworld.com, www.hostelbookers.com, www.hostels.com, og lonelyplanet, om jeg ikke har boken tilgjengelig. Her i central-amerika er det ikke så mange hosteller/guesthouses som bruker disse sidene. Delvis fordi det koster litt penger, delvis pga  manglende dekning på internet.

Så her borte er jeg mer som en gullfisk på land. Hver gang før et nytt sted, som i går kveld...jeg søkte og søkte, men fant så og si nada på nett. Andre ganger har jeg rett og slett ikke hatt internet tilgjengelig.
Min kjære lonelyplanet som sikkert er 2 år gammel, hadde noen anbefalinger, dvs.3 i budsjett prisklasse. Men en bok fra lonely planet og deres anbefalinger kan være ymse, og greier aldri å være oppdatert. Så hver gang jeg ankommer til et nytt sted, så begynner den ville ferden over å finne et sted å bo på nytt, noe som er frustrerende i over 30 grader og med backpacken på ryggen. Så i dag, som noen andre ganger, fulgte jeg lonely planet. Anbefalingen var bra faktisk, det er ikke alltid det som står i "the holy bible" stemmer, eller stemmer overhodet.

I kveld har jeg tenkt over hva slags folk som ender opp på stedene lonely planet foreslår. Jeg antar de fleste er like rådville som meg? Kanskje ikke? De som reiser i grupper tar ting mye lettere virker det som. Men ja, hvem ender opp på en anbefaling fra lonely planet? Dette er delvis et partyhostel, bare uten egen bar, men med takterrasse. Grupper med folk ender opp på slike steder. De okkuperer hele rom disse gruppene som reiser ihop og oppfører seg som de er backpackers mekka. Det er rett og slett jævlig og ende opp i et dorm med 3 og flere som reiser sammen, ofte kan de være 7, og jeg er den 8. Ikke gøy! Da er partysvensker tabu nummer 1, og amerikanere, spesielt jenter, er en god tabu nr.2. Tyskere som reiser sammen holder seg mer for seg selv (nevner de siden det kryr av de her i central-amerika), og gjør ikke så mye ut av seg.
Mange av de andre er gjerne par som holder seg for seg selv...men heldigvis også fantastiske par som er utadvendte og som ikke oppfører seg som par.

Så har man man sånne som meg...som reiser solo. Utrolig mange er som meg og reiser solo, men samtidig er mange som reiser solo litt asosiale og virker til å trives sitt eget selskap (noe som er helt greit). Jeg liker det også, men toppen et par dager av gangen.

I dag var jeg ute og gikk, fant en bar ved vannet og begynte og snakke med en jente. Jeg bare skjønte at hun reiste alene...Hvorfor? Hun var layed-back, fornøyd med sitt eget selskap, men setter pris på nye bekjente. Hun satt med bena i vannet, leste en bok og koste seg med en øl. En person som nyter livet, og som ikke nødvendigvis bryr seg om alt som foregår rundt de, og føler de må delta i alt.  Det er som oftest et tegn på at de har reist i lengre tid.

Ja, jeg er utadvent, og når jeg reiser er jeg til de grader utadvent. Men fakta er: man greier ikke henge seg på en større gruppe som reiser sammen, uavhengig om de er venner hjemmefra, eller har reist sammen over tid. Jeg har prøvd, noen ganger har jeg hatt noen å henge med for kvelden, noen ganger har det vært kjekt. Men de snakker alltid mye internt, og diskuterer hva de sak lgjøre neste dag....uten og høre med meg seff. 

Men det finnes alltid forskjellig typer folk som ender opp på hosteler også. Du har de som har ferie, om det er en uke eller en måned. Disse folka har som oftest en tights timeplan, så det er vanskelig og reise videre med de. Men godt selskap er de, og bli møkke dritings så og si hver kveld, greier de fint. Men så fort de har kofferter og ikke backpacker...hmmmfff.

I tillegg har vi de som vil reise i det "uendelige", gjerne litt yngre. Men disse har gjerne lite penger, så de jobber heller som frivillig på hosteller, bor og spiser gratis, men jobber litt for dette. Men de vil gjerne, veldig gjerne integrere seg med backpackere generelt, fordi de ville også reist rundt på måfå, hadde de bare hatt penger nok. De reiser litt mer stakkato.

Dette var nattens rare tanker. Lurer på hva jeg kunne gjort med dette. Konstant reise rundt og ha en egen bok om overnattingsmuligheter? Og da mener jeg på steder som ikke er nevnt på nettsider eller i lonely planet. Kanskje dette er min nye karriere?

Vulkanoer på en øy i en stor innsjø

Jeg dro som så mange før meg har gjort, tatt ferga til Isla de Ometeppe. Øya har 2 høye vulkanoer og ligger i en innsjø...og ser man på kartet, så er det en stor innsjø. Hele tiden jeg var der hadde jeg en følelse av at jeg var ved havet. Bølgene var "store" og man lå og hørte på bølgeskvulpet. Samtidig kunne man ikke se land noen veier.  Vulkanene er henholdsvis 1610 og 1394 m høye, og man begynte helt fra bunnen så, heftig.

På ferga på veien dit, møtte jeg noe folk, og vi endte opp som en merkelig gruppe i en aldersgruppe fra 20-53 år, 4 nasjonaliteter også. De tre andre kjente hverandre fra språkkurs i Granada. Føltes litt som jeg trengte meg på de men...
Denne øya er spesiell på mange måter, men det er vanskelig og komme seg rundt, da det er lange avstander og noen få bussavganger per dag. Og taxi koster fra 10-30 dollar for en tur... Vi bodde på en resort, in the middle of nowhere på en måte, så vi endte opp med å leie 2 motorsykler i 2 dager for å komme oss rundt og få sett øya. Det å sitte på en liten motorsykkel på de veiene er en opplevelse i seg selv, kjempegøy. Larson var litt bekymret for å ha meg bakpå, da han ikke hadde hatt passasjerer før, men jeg må si han var flink.

En innsjø i en innsjø, det er ikke verst! en liten hiking tur, fantastisk utsikt, og et bad ved "havet" før lunsj er ikke å forakte.

Av oss 4 var det kun Larson som besteg den ene vulkanoen...vi andre drev dank. Men denne øya har et veldig bra rykte, men må si jeg skjønte ikke helt hva det hele dreide seg om når man ikke dro på hiking. Det er jo ikke strender i den forstand, siden det er en innsjø. Ikke er det steder å gå ut heller. De har en slags lagune, hvor man kan henge, drikke øl og få litt sol. Det er som et naturlig svømmebasseng med litt hjelp. Det var deilig og avkjølende, men så beygnte det å klø så jæklig og en brennende følelse på bena: Sandflies...

Det jo fremdeles lavsesong, noe vi merket på stedet vi bodde. Det var oss og kanskje 4 andre som var der. Men framdeles billig å bo på denne øya: ca 7 usd for en natt, som er noe av det billigste man kan finne tror jeg. Etter et par dager hadde jeg og Karolina et lite behov for å se mer folk,s å vi alle flytta til El zopilote. Dette er et hippiested i sin forstand ja, samtidig som det er en økologisk gård. Alle slags dyr vandrer rundt der oppe, det ligger litt i fjellsiden. Vi fikk de to siste rommene, som var loft faktisk med en liten dobbelseng. Vi hadde luke ned og stige, og under bodde folk i hengekøyer, som man også kunne leie for en billigere penge. Det var også mye folks om bodde i telt.
Det var tydelig mange som jobbet der som frivillig over en lengre periode,  når de ikke hadde servering (de stengte den i perioder), så alle satt og laget armbånd og smykker (også gutta boys), og drakk og røykte endel mariuana.
Men de hadde fantastisk hjemmelaget brød der, samt nutella og honning (siden de hadde bikuber der) De hadde også et veldig spesifikt kart som jeg fant underholdende. Zopilote anbefales for en annerledes hostelopplevelse.

Måtte kjøpe meg lommelykt for å finne fram der når det ble mørkt, stier i alle retninger. Ene kvelden var det halloween, så det var tydeligvis noen amerikanere der...og de hadde stenovnsbakt pizza, og jeg mener dettte var en stoooor ovn utendørs altso. Og pizzaen var fantastisk også.

Concepcion

Vi måtte bli på øya en dag ekstra, pga av at fergen vi ville ta gikk 2 dager i uken. Men etter 5 dager på denne øya, selv om det er fantastisk vakkert, var det godt å endelig komme seg videre. En titimers båttur oppe ute på dekk ventet. Mye vind ja, brrrr...så nå blir det ned i elva i jungelen neste.

 

Nicaragua og folk

Nok en lang reise er historie, fra El Salvador til Managua i Nicuaragua. Dette er nok en "farlig" by. Eneste grunnen til at jeg fant den skummel, var fordi det var mørkt når jeg kom til hostellet.  Så allerede neste dag dro ejg videre til Grandada. Men først måtte jeg finne en minibank, denne var på et kjøpesenter ca 10 min gange. Jeg er alltid stolt over min følelse over hvor jeg er på kartet, i forhold til retning og sånn, det er min styrke...men nå var jeg helt lost. Fikk tak i en taxi, som ejg trengte likevel, og prøvde på min fantastiske spansk og forklare ham at han måtte kjøre meg innom hostellet, slik at jeg kunne hente backpacken min, for så og kjøre meg til busstasjonen som tok meg til Granada. Han forsto faktisk, men visste ikke hvor hostellet var, så vi kjørte rundt en liten tur.

Ett en tur med chickenbus (altså, lokalbussene her er kalt det), var Granada nok en utfordring uten et sted å bo. Møtte et par amerikanske jenter når vi gikk av bussen, de visste om et hostel fra forrige gang de var der..til 4 usd per natt. men selv om overnatting her er billig, er ikke nødvendigvis maten og drikken det. Men hostellet var noe for seg selv, et stort trivelig inneområde med 3 hammocker, og jeg har aldri aldri ligget i en så stor og fantastisk hammock, og de hadde wi-fi. så i forhold til prisen kunne jeg ikke klage for mye på rommet hvor det var plass til ca.20, for ikke å glemme 1 dusj som funket på kanskje 40 personer, og 2 toalett. Uten vifte i nærheten av meg på det store rommet fullt av folk og deres ting, måtte jeg kapitulere og legge meg i hammocken i noen timer siste natten, samt gjorde noen andre.

Min drøm og mitt tempel

Dette var det første hostellet hvor jeg møtte utrolig mange spanskspråklige, hovedsaklig fra argentina. Så hvor folk satt var mer eller mindre avhengig av om man kunne spansk eller ikke. jeg hadde noe problemer med å finne de som faktisk snakka engelsk. Skulle tro det var motivasjon til å prøve å snakke spansk, men når de snakker så fort og er så engasjert om et tema...så greier jeg ikke ta den utfordringen.

Jeg snakka med et tysk par, som holdt på å fikse syklene sine, og lurte litt på hvor langt og lenge de skulle sykle. Det viste seg at de hadde syklet fra tyskland, via italia, tyrkia og sørover, gjennom hele afrika. Deretter hadde de tatt båt over til argentina og syklet seg oppover derfra. Fram til nå hadde de brukt 2 år og 4 måneder, og de skal framdeles komme seg til canada. jeg blir helt satt ut av folk som gjør ting så sinnsykt annerledes, og spennende. Føles som min "store reise" plutselig er kjedelig. Jeg gjør som alle andre, og ender opp med mange av de stedene andre drar. Jeg ville syntes camping i seg selv ville være litt skummelt på de stedene, samt heftig terreng. men disse to hadde ikke hatt noen problemer i det hele tatt. Så det går faktisk an og være heldig også.

Granada i seg selv har ikke all verden å by på. Det er en fargerik by med en trivelig sentral park hvor det alltid er mye folk. Kirken er pen. De har et stort marked, men for meg føltes det mer som gater etter gater med marked, som å gå sikksakk i gatene i Bangkok. Men byen i seg selv har en sjarm.  Det er en del som tar spanskkurs her også.  Men jeg merker at oppmerksomheten fra menn er anneledes her igjen, sammenliknet med guatemala. Man er mer et kvinnemenneske man kan lage lyder og lette tilnærmelser med ord til. Ble vant til alt sånt på cuba, så ikke skummelt, bare ubehagelig etter flere uker uten "den typen problem". Det virker også som (etter bare 3 dager i landet vel og merke), at folk i Niquragua er mer reservert enn folk i guatemala. Nå mener jeg på gaten generelt, hvor jeg er vant til å hilse på alle og enhver, og om jeg ikke hilser først, så gjør andre det. her er det litt mer skulende blikk.

Det jeg synes er rart her i central-amerika sammenliknet med europa og asia, er at alt stenger tidlig, og alt slutter tidlig. Man drikker ikke til 22 for så og gå ut og finne et sted og feste. Er man ikke allerde inne et sted før det, så er det for sent.
Jeg som b-menneske, som hater å stå opp tidlig har fremdeles en periode hvor jeg later som jeg er a-menneske, og er allerede trøtt fom kl.21 kanskje, skikkelig rart.

Bordercrossings and a bit of fear

Endelig noe tid til å slappe av. Ligger altså i tidenes største hengekøye, nyter en øl, og prøver å oppdatere meg litt på hva som foregår i norge for tiden...som tydeligvis ikke er så mye.

Men altså...har hatt noen harde dager på harde busseter de siste dagene. Fra Flores i nord-guatemala - guatemala city - san salvador...Ikke mye søvn å få, og bordercrossing er noe herk. Vel endelig fremme i San Salvador som da seff ligger i El Salvador, var det utrolig nok fremdeles lyst.
Har hørt mye negativt om dette landet, et av de farligste landene i central-amerika...særlig hovedstaden osv. Selvfølgelig er det mer dritt som skjer i hovedstadene, det er jo mer folk der. Bare se på oslo som et eksempel.
Men jeg var plutselig så oppmerksom på dette, og turde ikke ta med meg kamera og sånn ut. Det gjorde ikke de jeg var sammen med heller. Alt bare for å være på den sikre siden. Og fra alle kanter fikk vi beskjed om ikke å gå ut etter det er mørkt...og å ta taxi, selv om det bare er et par kvartaler. Har kommet litt over dette nå.
 For meg tror jeg det ligger i å komme til et nytt land, samtidig som en storby, og man er litt rådvill. Jeg jeg føler meg raskt sårbar der jeg står med ryggsekken min uten formening om retningen jeg skal i. Alle taxisjåfører vil ha deg som kunde, men jeg trenger litt tid, tid til å skjønner hvor jeg skal. Blir stresset av alle som vil deg noe når man kommer av en lang busstur.
Men når jeg har funnet meg et sted å bo, slappet av litt, så vil jeg utforske. Har jo ikke dratt til byen for å sitte inne.
Ja, det er farlig mange steder, noen mer enn andre. Men mer enn å ta sine forhåndsregler kan man ikke gjøre, og jeg liker ikke å måtte holde meg inne heller. Skal man høre på alle negtive historier, som dessvere har hendt reisende, og holde seg inne etter mørkets frembrudd ol, så får man ikke opplevd noe som helst. Om det noen steder i en by man absolutt ikke bør dra, så er det greit og forholde seg til slike råd.
Neste dag dro jeg og det engelske paret på utflukt utenfor byen, ca 20 mil eller noe. Vi tok lokalbusser, som bare er så sinnsykt billig. Noe vanskelig å finne rett buss, og faktisk vite hvor man sakl gå av. Vi skulle finne museum og  ruiner etter et vulkanutbrudd for ørti hundre år siden. Man hopper så og si av og på disse bussene i fart. Vi kom oss rundt, og jeg fikk "snakket" litt med lokale folk på bussene, som er skikkelig morsomt. Bussen var overfylt på vei tilbake, men stemningen god, og musikken var høy. Råning i buss?
Men El Salvador ble bare en overnatting pga langdistansebussene for meg denne gangen. Jeg har rett og slett ikke tid til å utforske alle landene i central og sør-amerika. Jeg håper jeg får anledning til å dra tilbake en annen gang.

Så etter en dag med et tilholdssted var det på tide å komme seg videre. En ny lang busstur, som starter kl 05. Målet mitt var nicaragua..som da innebærer to bordercrossings (Grenseoverganger?), først til Honduras, og så inn til Nicuaragua. Selv om organiserte busselskaper som Ticabus fikser alt med pass og visum/stempel og sånn for deg...så tar dette lang lang tid.
Vel fremme i enda et nytt land, ny hovedstad, og det var blitt senkveld. Jeg hadde resevert rom på hostel...så det gikk knirkefritt. Men nok engang på et par dager var jeg noe redd...som jeg tror kommer fra det ukjente. Jeg må på en måte bli kjent med hvordan landet fungerer, hvordan kollektivtransporten fungerer, og vite litt hvor ting er, så føler jeg meg mer trygg. Tror nok også dette landet vil være et fantastisk eventyr.
Gleder meg til å komme meg videre til Granada i morra.

Masse templer og en liten øy

Etter nok en lang busstur, var jeg endelig i Flores. Det er på en måte en liten øy i en innskjø som er forbundet med "fastlandet" med en bro. Det tar ca.15 min å gå rundt hele øya, men mange små trivelige bakgater å utforske. Endte opp med hostellet Los Amigos. Dette er som hosteller skal være...masse fellesområder, med hengekøyer, sofaer (ting er delvis utendørs), resturant og bar.
Når jeg gikk rundt øya er det flere steder de har små kaier/flåter hvor folk bader. Noe jeg også gjorde, med endel folk fra guatmala som snakka noen få ord engelsk. Vannet har perfekt temperatur. Luftfuktigheten her oppe er mye høyere enn sør-vest, som antigua og San Pedro.

Men jeg dro til Flores for å gjøre det alle drar hit for...TIKAL! Det er en gammel mayansk by (byer) i en regnskog, startet før jesus noensinne kom til denne jord, så ja, det er gammelt. Det er nesten et must, å ta en liten dagstur dit. Det er som å dra til Cambodia, uten å dra til Angkor Wat. Problemet med denne dagsturen er at den startet kl.04.30. Jeg kan ikke si jeg akkurat er i humør til å vandre blant restene av ruiner fra oldtiden på tiden av døgnet. Men det tar en time med buss og komme dit, og det tar alltid noe tid før man kommer avgårde. Det kostet like mye for å komme inn i parken (150Q, ca 120 kr), som hele turen kostet. Heldigvis visste jeg om dette, mange har måtte bare bli der, og prøve igjen neste dag, fordi det er ikke alltid det blir opplyst om.

Men så tidlig på dagen, i et spesielt tåkelandskap, så var dette noe magisk. Vi klatret opp tempel 4 først (den er jeg er på toppen av på dette bildet), hvor man har best utsikt over resten av området, og tro meg dette er et stort stort område, og mye vakkert og se. Du kan kansjke se et par andre pyramider i bakgrunnen.
 Plutselig var jeg glad for at jeg hadde stått opp umenneskelig tidlig, fordi rundt kl.09 begynte det å bli veldig varmt. De holder på å restaurere flere av pyramidene nå (det er ikke som andre pyramider, disse har ikke hulrom), og på grunn av det, kunne jeg ikke bestige det som var heller.

 Men en fin dag var det, og det var herlig og komme tilbake til hostellet og bare halvsove i hengekøya.
Jeg ble der en dag ekstra, stort sett fordi det var helg og jeg ville ut og ha det gøy, og samtidig, bare tanken på bussturer, lange bussturer gjorde meg uvel. men fint vært, trivelige folk og en fin liten øy...porque no? hva er en dag ekstra? Om jeg skal reise til et sted for å se noe, se det, for så å reise videre neste dag...da blir jeg utbrendt og sliten veldig veldig kjapt.












For dere som tror at backpacking er ferie...det er ikke ferie i den forstand som med 2 uker på en strand et sted, med all-inclusive ol. Dette er opplevelse og å være eventyrlysten.
Backpacking er som en sport...for hver gang jeg drar til et nytt sted kommer dette:
en ny busstur, et nytt sted (annet land, annet språk, annen kultur), finne et sted å bo, finne fram til det stedet, bli kjent med folk (være veldig veldig sosial), fylle dagene med det som er å gjøre på det stedet...kanskje ta en dag ekstra der, fordi du er sliten, og så starter man på nytt igjen. I tillegg planlegger man sitt neste steg, noe jeg er veldig dårlig til, da jeg elsker å ta ting somd et kommer. men helt nytt sted/land og jeg er alene, da er det greit og ha booket noe for den første natten i det minste. Og ja, i tillegg til at man kontinuerlig bor sammen med nye folk, og har det lille med seg som backpacken tillater, og at man til enhver tid bør vaske klær.
De sier at det er ikke folket i Guatemala som lukter på bussene, men backpackere som tar de...hehe, litt sant kanskje.
I morra drar jeg fra Guatemala og sørover...nicuaragua er målet, men må gjennom honduras eller El Salvador og overnatte en natt før det går an....gleder meg ikke, det er mange mange timer på buss.

Men jeg kommer til å savne guatemala. Jeg visste så og si ingenting om landet da jeg booket billetten, visste ingenting om lang borgerkrig og hva landet hadde å by på. Jeg har blitt positivt overrasket hele veien. Folket her er imøtekommende, vennlige, og prøver gjerne og hjelpe en håpløs turist som kan lite spansk. Folket generelt virker glade (lykkelige er vanskelig og si, da forskjellene mellom rik og fattig kanskje er større her), men barna leker i gatene, voksne ler og vil gjerne slå av en prat. Det har vært en glede å reise gjennom dette landet, vil ikke utelukke at jeg kommer tilbake endag.

Fantastisk natur & hammocks

Jeg har hørt om denne plassen siden jeg kom til guatemala...at hit MÅ jeg bare dra. Og nå har jeg dratt hit, og jeg er så takknemmelig for alle tipsene. Semuc Champey utenfor Lancuin er et sted ingen bør gå glipp av!
Men det måtte en 14 timers reise til for å komme hit fra San Pedro, nå er jeg mye mer nord-øst. Etter den siste bussen, den 9 timer lange, hvor jeg satt på et klappsete, har jeg fått en ny dimesjon av ryggsmerter, rettere sagt ufrivillig hard massasje mot ryggen.

Her bor jeg på et fantastis sted, minner om en ranch, ett recoverysenter av ett eller annet slag, avvenning og yogasted om du vil. Jeg er omgitt av grønne fjell, og rett ved meg renner elva. De har en resturant med to langbord, kanskje plass til 40 på hvert. Og de har buffet til middag, som ikke koster mer enn ca.45 kr, inkludert en drink..De spiller musikk og vi har levende lys. De har masse steder hvor man bare slapper av med en bok, ved elven, eller i en av alle hengekøyene. Jeg ELSKER hengekøyer.
 Kl 20 er alle så sinnsykt sulte at man bare sitter og venter på at de skal ringe i klokka. Og det er vegetarianere som skal først i køen, why? skjønner at om ikke så forsvinner de kan spise men...og da spiser man som man aldri tror man vil se mat igjen. og så ringer klokka igjen for runde 2, og man spiser enda mer om mulig..

Den store tingen her er selvfølgelig Semuc Champey. For å komme dit sto vi mange på lasteplanet, kjørende på humpete veier, opp og ned i ca.1 time. Første som sto for tur var grottevandring...eller mer grottesvømming. Svømming med talgelys, som ikke er helt enkelt. Jeg har klatret opp stiger og taustiger i små fossefall inni en hule.. Har.også hoppet ned i den mørke avgrunnen helt i enden. Noe skummelt da man ikke ser...og ikke vet hvor stenene er. Men denne turen i hulen var bare noe helt for seg selv.

Etter grotten, var det tid for tubing, store store baderinger ned en ganske rolig elv. Og dette var tubing uten alkhol, men i så skjønne omgivelser, hvem trenger noe sånt? På vei tilbake, ja vi måtte gå med de store baderingene kanskje 1 km opp igjen, på småsten uten sandaler, au! På veien var det en gammel bro, vi alle hoppet fra denne, kanskje 15 meter høy? og jeg har høydeskrekk til de grader men...gruppepress...why not?

 Tid for lunsj!! Okey, to the viewpoint...bare ca 30 min gange, på et sted som var veldig veldig bratt. Jeg mista nesten pusten på nytt da jeg så utsikten...vi så rett ned på "de naturlige svømmebassengene", finnes ikke ord som kan beskrive dette. Alle disse svømmebassengene har gjennomstrøm av vann fra elven, og har små vannfall seg i mellom. Men selve elven går under alle, så etter det laveste bassenget er plutselig strømmen kjemesterk.


Vi utforsket selvfølgelig dette naturfenomenet når vi kom ned igjen. En herlig herlig dag, i fantastisk vær og i godt selskap.

Jeg bestemte meg for å bli her en dag ekstra...dette er recovery.com, altså i dag. Bare hengt rundt. 4 av oss dro på tubing i elven som går rett nedenfor her...og denne gangen med et par øl hver:) i solskinn.

Nå ventes det på gonggongen for middagsbuffeen, bbq, men fremdeles ca 2 timer til.
I morgen venter nok en lang busstur nordover til Flores og Tikal.
Ingen kan dra til guatemala og ikke dra til Semuc Champey, selv om det er litt utenfor allfarvei.

Mange som reiser hit er par faktisk, litt uvanlig. Og det er i guatemala som i andre land...veldig mange har samme mål/planer som deg, eller bare gjør hele greia motsatt. Det er enkelte steder som nesten er obligatorisk å besøke...som dette stedet f.eks, samt min neste destinasjon. Det er vanlig å bli her 2-3 netter for så og dra videre, akkurat nok tid til å gjøre det man kom hit for...og kanskje en ekstra dag for å bare chille og forberede seg på neste busstur.

Ferdig med skole, på tide å komme seg videre

Nå er enda en uke med spanskkurs i San Pedro overstått!!! Vil si jeg nå innehar økt kunnskap om språket, samt å forstå mer....men å snakke, det er vanskelig det! Vil ikke tro jeg kommer til å ha noen dype samtaler på spansk med det første nei.

Min nye familie ja....de var også greie:) Mario, maria og deres to barn. Første natta, natt til mandag, var et helvete, jeg hadde rom ut mot et trangt smug (altså en gate) i 2.etg, med "alle" utestedene rundt meg.  Man hørte ikke bare musikken, men også teksten...vurderte å skifte familie. Men fikk skiftet til det andre rommet dagen etter, så da gikk alt så mye bedre.  Julie, fra Canada bodde også der, men hun skal være her lengre. 

Vi var en gjeng som dro til San Marcus, tar 20 min med båt over innsjøen. Vet ikke hva je ghadde foventet, men et slags sentrum kanskje? men det var fantastisk, helt chill. San marcus er stedet hvor alle de som vil gjøre seriøst yoga drar for en uke eller en måned eller hva. Litt sært de greiene der. På "magic garden/yoga island" dersom folk er der i en månefase....de har ikke lov til å drikke kaffe, drikke alkohol, røyke, kun økologisk mat, vegetarmat. Og den siste uken av 4 har de ikke lov til å SNAKKE! Jeg ville dødd av det.
Vi ble der over natten..først fant vi en restaurant, han laget kanskje 6 store retter med thaimat, samt forret og dessert, og vi spiste og spiste, kjempegodt. nesten like godt som i Thailand! Godt selskap, mye vin, go mat og gale historier. Den ultimate fredagkveld.

 Den samme mannen hadde akkurat åpnet et lite nytt hostel. Spilte pink floyd i flere timer:) Denne lille byen er helt annerledes, atmosfæren er mindre stressende enn in San Pedro. Og neste morgen, kl.07 tok vi en dropin-time til yoga...tror nok jeg må finne roen litt mer før jeg prøver igjen.

Jeg må innrømme, jeg har blitt glad i Guatemala. Et land jeg ikke hadde noe som helst kunnskap om før jeg endte opp her...jeg bare endte opp med flybillett hit. Og så mye fantastisk jeg allerede har sett og opplevd! Folket her i Guatemala er utrolig avslappet og imøtekommende. Det føles godt og si: Hola! til så og si alle man møter il øpet av en dag....kanskje kan man si noe mer også?

Men nå er det på tide og komme seg videre....i morgen blir det en lang busstur, ca.14 timer til Lancun, nordover...hvor jeg skal besøke et underverk av natur: Samuc Champey. Gleder meg ikke til bussturen men det som venter tror jeg er verdt det. Etter det blir det enda mer nordover til Tikal, før jeg omsider må finne veien sørover....sør-amerika (som var planen min). Men central america er bare så sinnsykt bra.