Dårlig magefølelse...

En dårlig følelse....
Jeg booket båtturen fra panama til Cartagena i Colombia gjennom hostellet jeg bodde på. alt virket i skjønneste orden. Koster riktignok 550 usd..men om man trekker fra 4 netter med overnatting, samt 3 måltid inkludert hver dag, så er det ikke ille. Det koster så og si det samme med fly....men da får man ikke en fantastisk opplevelse som den jeg skulle på.

Vel...på morningen, kl 06,  sto mange forventningsfulle folk som ventet på jeeper. Diverse folk som skulle ut mot San Blas Islands for å være der, samt oss som skulle med forskjellige båter. De hadde en liste fra hostellet jeg bodde på, hvor det sto hvilken båt jeg skulle med ol. En av få catamaraner og den eneste som het Jaqueline. Jeg ble stående en stund for å få beskjed om hvilken jeep jeg skulle dra med. Til slutt havnet jeg i den siste jeepen. jeg fikk bare en magefølelse av at dette ikke var helt vel organisert. Vi alle dro til kontoret til transportselskapet for betaling ol, og så kjørte vi videre igjen.

Da vi omsider kom til havna, sånn ca 2 timer fra Panama City oppdaget jeg at fremdeles alle jeepene jeg dro samtidig som, var på samme sted. Fra tavla på hostellet, som ga info om alle båter til colombia og hvor de gikk fra, visste jeg at jeg skulle et annet sted. Jeg spurte mange på min fantastiske spansk...og fikk beskjed om å vente. Nok engang var jeg en av de siste som kom meg på en båt.
En mann jeg spurte ringte noen for å finne det ut...og sa jeg skulle ta sakene mine og dra med DEN båten. Plutselig ombestemte han seg, og stoppet en båt som allerede var på vei til å dra. Vel avgårde tenkte jeg at kanskje skulle de bare transportere meg til en annen havn...men det åpne havet kom, og det tok sin tid, kanskje 40 min. Jeg hadde fremdeles en dårlig magefølelse hele veien. De jeg var på båt med var en gruppe franskmenn oppi åra som skulle til en bestemt båt, samt en litt forvirret italiensk dame som skulle finne båten til vennene sine.

De som styrte denne båten, stoppet plutselig ved en liten øy, hvor det var noen menn i militæruniform., som spurte etter pass. De ville jeg skulle komme på land, og siden ingen forsto noe som helst, skulle jeg få snakke med El capitan, som snakket engelsk. Greit nok...sakene mine ble lempet på land. Plutselig begynte han ene som kjørte båten og kjefte og ville ha 10 dollar. Jeg forklarte så godt jeg kunne at jeg allerede hadde betalt for transport med båt i Panama City noen timer tidligere. De ville overhodet ikke godta dette, og prøvde fanken meg og ta sakene mine ned i båten igjen, noe jeg fikk stoppet.

 På dette tidspunktet var jeg frustrert ja, men også sinnsykt sint. Jeg gråt noen få tårer i sinne. Dette var akkurat det jeg hadde fryktet fra jeg satte meg i en random båt.
Men kapteinen på øya var grei, og fikk kontakt med Fritz, kapteinen på min båt Jaqueline. Jeg fikk også snakket med ham, og han var sint. Ikke på meg, men på hostellet samt transportselskapet. De var 1.5 time unna med catamaranen, men kjære Fritz sa at de skulle komme og hente meg.

Takker guder for kapteinen vår, Fritz fra østerike og hans kone fra Tyrkia. Ting ordner seg til slutt, men dette var et lite mareritt og jeg var helt alene med dette problemet. Ikke gøy.
Men såfort jeg kom på båten, fikk hilset på folket, fikk lunch og utløp for frustrasjon var det begynnelsen på et eventyr.