Minene i Potosi

Etter å ha vært i Sucre i Bolivia en ukes tid, var det på tide med en liten utflykt (alt om sucre kommer senere). Vi kan kalle det en "studietur" fra Spanskskolen jeg går på.  Så jeg dro til en by kalt Potosi sammen med Patrick, en svensk fyr fra skolen, og læreren hans Mirian (som er kjempekos).

Shopping

Dresscode

 

Potosi er en by i fjellene, over 4000 moh, som er kjent for sine miner. Minedrift har vært den eneste store næringen i den byen over lengre tid. Det var også i sin tid, den rikeste byen i Bolivia, da de fant masse mineraler. De har tydeligvis ikke funnet så mye de senere årene, og byen er nå veldig fattig. Nå har de begynt å tilby turister turer i minene...som da var det vi gjorde.

Bakgrunnen for at jeg og Patrick ville dra dit var at vi så en film en kveld, kalt "the devil's mines". Alle som så den dokumentaren ble litt rørt tror jeg. Det var så virkelig om unge gutter som jobbet i minene, dårlige utsikter til skolegang, kampen for å overleve, og alle farene ved å jobbe der. Det kan man se på antallet som har dødd oppi gjennom årene.

Det tok ca 2.5 timer fra Sucre i taxi for å komme oss dit, og på veien var det bare fantastisk landskap, da vi kjørte oppover og oppover. Men å stå opp kl.06, etter å kanskje ha sovet 3 timer, den var hard.
I Potosi fant vi et av selskapene som hadde denne "sightseingen", og for 15 kroner mer, fikk vi 3 privattur også. Vi ble utstyr med klær, støvler og hjelmer med lykt.

Etterpå var det en tur til "butikken", hvor vi kjøpte cola-blader og brus, som gave til gruvearbeiderne. Vi fikk også innføring i mye tradisjoner, og kunnskap i grunnleggende bruk av dynamitt.

Det som er spesielt, som vi også så fra filmen, er minearbeidernes tro på Tio. Tio er en statue som er i alle gruverganger, og som ser ut som jævelen. De ofrer gaver til Tio hver dag før de begynner å arbeide. De ofrer coca-blader, sprit, sigaretter og andre ting. Ritualet er også spesielt hvor du sprer blader over hodet til Tio først, så rundt nakken, over penis, og så på bakken, for å tilbe moder jord. De tilber Tio som jevelen, og dyrker ham for å få bedre utbytte av mineraler og å be om å overleve vakten. Er det en bra dag, og ingenting farlig har skjedd, takker de Tio for dette. Når de kommer ut, ber de til gud.

Minene var skummel!!!! Det er så trangt, mye vann, enkelt og snuble i sporet til vognene. Noen steder er det toppen 1 m. høyt, og vanskelig å ta seg fram. Plutselig kan arbeiderne komme springene med vogner, og du må bare hoppe til side. Holdt på å bli påkjørt flere ganger. Bare man rører på berget, faller steiner ned. Vi klatret også et par etasjer ned, med tau, også der var det veldig veldig trangt. Vi møtte også 3 gruvearbeidere og gav de en gave hver. De snakket litt om hverdagen i minene. Det var fint å ha Mirian med oss, slik at vi forsto litt mer. Det vi ikke forsto, ble jo oversatt, så følte at vi fikk veldig mye ut av dette.

Me and Tio

Jeg så også hvor hardt de strevet med å kjøre en full vogn framover. De veier i snitt 1 tonn, og de er 3 fyrer som dytter den. Vognene har heller ikke bremser, så det er temmelig farlig. Et par steder var skinnene neo ødelagt, og de strevde som fy for å få den videre.
MInene er så fulle av støv, jeg hostet og harket, samt dårlig luft. Jeg skal heretter aldri klage over jobben min igjen.

Resten av dagen gikk vi rundt i Potosi og tok taxi tilbake til Sucre på kvelden.

La Paz og ville tilstander

Siden jeg var så heldig at jeg ble lett matforgifta i Copacobana, samt at jeg reagerte noe på høyden....så fikk jeg en heller kjedelig start i La Paz. Men det går alltid så mye bedre å være syk når man har noen å være syk sammen med, kan klage litt til hverandre. Og på en måte ta vare på hverandre.

Først andre dagen i byen, beveget jeg og min syke tyske venn oss utenfor hostellet. Var veldig stolt over å vandre gatelangs i et par timer. Vil ikke påstå at det er så mye fint å se på i La Paz. Det er som enhver annen storby/hovedstad, men dog mer fattig og skitten.  Og siden sentrum på en måte ligger i en gryte, så kommer det alltids en ny oppoverbakke. Etter dette var vi klar for siesta, og til kvelden fikk vi også spist middag (som vi beholt) og feiret med en cola i baren.

Jeg bodde på Wild Rover igjen, og jeg kan trygt kalle dette et partyhostel! Det var ville tilstander i baren. Fullstappa av folk, og endel synes det var veldig gøy å danse på baren, begge kjønn, til manges begeistring. Tror det var på lørdag, da åpna de også et ekstra rom, som de brukte til tatoveringsstudio. Så mange tok turen dit også...og fikk seg minner de ikke ble kvitt dagen derpå.

Ville tilstander på Wild Rover

Jeg hadde også to gærne typer fra Israel på rommet, og en av de skulle feire bursdag. Så vi skulle sende opp fyrverkeri. Den typen fyrverkeri som man holder i hånda, og håper at man slipper i tide, og ikke får alt i trynet. Det var tydeligvis ikke så populært å sende opp fyrverkeri i bakgården...den vakta kom fort! Det morsomme er at dette hostellet har regler for alt mulig rart. Jeg måtte lese hostellets regler når jeg sjekket inn, og man har påminnelser på rommene, på do, over alt. Og gjett om bursdagsbarnet hadde fått med seg dette! Han begynte å krangle, og sa at siden de hadde regler for alt mulig...så hadde de fremdeles ikke en regel som forbyr bruk av fyrverkeri i bakgården. Haha...dette var heller ikke særlig populært hos vaktene.

Neste dag var vi "syke", litt mindre syke...og dro på museum! Coca-museum faktisk! Det var ganske lite..men forklarte bruken av coca-blader, og framstilling av medikamenter og litt sånn, samt mye historie da selvfølgelig. Etterpå var det litt shopping (bare ikke til meg). Den kvelden dro min kjære tyske venn, og jeg måtte jakte på noen nye.

Den fjerde dagen hadde jeg fått nok av partyhostel for en liten stund (selv om jeg ikke hadde deltatt så mye), og valgte å dra til Sucre på en 12 timers nattbuss, bare for å gjøre noe annet. Den bussturen var skummel. Satt helt forrest på "øvre dekk", uten noe sikkerhetsbelter. Ikke at det er komfortabelt å sove med de på, men på de veiene der, da kan det kun hjelpe til å dempe angsten noe. Veiene var skikkelig dårlige, og bare 2 dager i forveien hadde en buss kjørt av veien, og flere døde­, noe som heller ikke hjalp.

Berg og dalbane

Etter å ha satt meg på bussen fra Arequipa en tidlig morgen....var det 8 timer til jeg kom meg til Puno. Puno er på en måte knutepunkt for folk som vil til cusco, arequipa, eller over grensa til Copacobana og kjære Bolivia.

Endelig framme fant jeg og noen andre backpackere ut at siste buss til grensa (som stenger kl 18, men er det perutid, eller boliviatid? En time forskjell, og ingen vet hvilken tid) gikk om 10 min, og vi hadde ikke fått bagasjen vår enda. Det ble mye springing rundt på bussterminalen...noen få plasser igjen..vent, jeg trenger bagasjen min. Kommer tilbake....ingen flere billetter.  Plutselig var det jeg og et svensk par som sto igjen der....(ingen av oss hadde særlig lyst til å overnatte en natt i Puno). Vi fikk en deal med en mann som kunne ta oss til den andre bussterminalen en halv time senere. jaja...hva hadde vi å tape på å prøve å komme oss til grensen da?

en blading mellom de som vil inn i Peru og Bolivia

En time senere satt vi tre, og en stor dame fra peru ved siden av meg bak i en veldig full minibuss. Det var vi og de lokale, bare kvinner. De hadde tydeligvis vært og solgt ting på markedet i Puno, og bodde ved grensen. Men alle disse damene, var "frodige", med en altfor liten hatt på snei...vi måtte bare le av hele greia, og den 3 timer humpete bussturen var gøy. Tro det eller ei...han slapp alle andre av...og kjørte oss til grensa...han ble til og med oss over, og betalte transport for oss til Copacobana....
På grensa gikk alt treigt, men heldigvis for oss, var det kl.18 perutid....og mange frustrerte i kø etter oss.

 

Vel framme i Copacobana, sånn 10 min fra grensa på 4000 meters høyde ved Lake Titicaca, starta jeg jakten på et sted å bo.  Jeg fant ingenting på nett, så jeg gikk etter "the holy bible", ja, av og til er lonely planet til pest og plage, noen ganger et veldig nyttig verktøy. Problemet er alltid at det er et nytt land, ny valuta, og man har liksom ikke følelsen av hvor mye pengene er verdt, og hvor mye noe bør koste. Jeg pustet og peste, og fant det billige alternativet....25 Bolivianos..sånn ca 20 kroner for en natt. Problemet med Copacobana er at det jekla kaldt så fort solen er borte...sinnsykt kaldt, iom at jeg ikke har klærne jeg bruker for kalde vinterdager i norge. Jeg fikk tom.3 senger på rommet mitt. Men det var som å ligge på gulvet, og jeg brukte alle tepper fra alle senger i tillegg til ullundertøy og 2 lag med klær og lue for å få sove. Det var en lang natt.

Lago de Titicaca

 Dagen etter ville jeg skifte hostel for alt i verden. Dette var også delvis pga de to gamle søstrene som drev hostellet, som ikke snakka et kløyva ord engelsk...og så ødela jeg nøklen på kvelden, som gjorde noe voldsomt til oppstyr...
Jeg satset på et sentralt et...til 40 Bolivianos i stedet, og tenkte at da måtte alt bli bedre. Vel, enerommet mitt var i 1.etg med en hengelås på døra som var av glass. Jeg hadde lengta etter en varm dusj...og ja, selvfølgelig hadde de dusjer med varmt vann?! Det var den kaldeste dusjen jeg noensinne har hatt. Jeg hadde ising i bakhodet i en time etterpå, helt utrolig.

Copacobana
En mindre by ved grensen...og utgangspunktet for alle til å dra til Isla del Sol, som er midt i innsjøen. Men jeg var så kald, lei og sliten...at jeg valgte det bort, for å få en komfortabel seng i La Paz. Copacobana har på en måte en hovedgate som går fra innsjøen og oppover, noen sidegater, et torg og et marked. For meg er hele byen et marked, da alle selger de samme varene, alt med alpakka og smykker.

Andre kvelden møtte jeg noen folk og vi ville spise og ta noen øl. Middagen var trivelig og god (dagen etter var ikke maten så god likevel vel og merke...) med livemusikk av diverse folk fra Argentina som reiste rundt. Men å finne et nytt sted, som ikke var "pub" viste seg og være vanskelig da alt stenger rundt kl.22. Vi fikk krangla oss inn på en slags resturant for å ta en pils, og det var det. Førsteinntrykket av folk fra Bolivia var ikke så godt da service og alt annet var helt på trynet.
Så etter en hel dag, og to kalde netter, ventet en herlig 3.5 timers busstur til La Paz. Morsomt med middagen kveden i forveien gitt. Endelig fikk jeg  herlig kjøtt og soppsaus....Tydeligvis ikke maten så bra for meg likevel.  Kvalm og uvel...med dårlig mage stålsatte jeg meg for bussturen, en pose i fanget i tilfellet. Men makan til trang buss er det lenge siden jeg har vært med på. Jeg hadde veska på fanget, og setet foran meg lå nesten mot brystet mitt. Med tanke på de fantastiske veiene de har i Bolivia, var dette en utfordrende busstur for magen min. Heldigvis! måtte vi stoppe og gå ut av bussen for å ta en "ferge" over til andre siden av innsjøen. Det var redningen!

Når jeg endelig kom meg til La Paz som forøvrig er verdens høyeste hovedstad....var det bare å finne en taxi for å ta meg til Wild Rovers La Paz. Først sprang jeg bare for å finne en do...for så å bekymre de i resepsjonen etterpå da jeg tydeligvis var kritthvit i trynet, og sløv som bare det (og nei, jeg hadde ikke tatt noen andre saker på wc). De hjalp meg med bagasje, og fant rommet som var lengst fra baren (dette er jo et partyhostel.com), og lurte på om de kunne ringe lege eller gjøre noe annet for meg.  Men der og da var jeg bare overlykkelig over å ikke fryse..ha en god madrass og varm seng med dyne, og endelig få sove innimellom slagene.

I tillegg var han i underkøya mi syk også...så vi var syke sammen i 2 dager. Vi hanglet oss til apoteket,  fikk tatt ut penger, og kjøpt noe å drikke sammen. Det var deilig å ha noen å være syk sammen med.

Arequipa og bussing

Etter er par netter til i Cusco etter Machu Picchu, var det virkelig på tide å komme seg videre. Men Cusco er en fantastisk by, og å rive seg løs er vanskelig. Jeg hadde tenkt og dra til Bolivia etterpå, men jeg hadde tatt ut mye penger i Peru (noen ga meg feil beløp for 8 dager på hostellet), så jeg valgte å ta bussen til Arequipa i Peru i stedet. Delvis for å se mer av Peru, men også for å få brukt opp pengene.

Bussturen!
En titimers nattbuss fra Cusco til Arequipa overgikk alle mine forventninger. Busselskapet Cruz del Sur har semi-cama (vanlig nattbuss hvor man kan legge setene noe tilbake), og full- cama (nesten senger), som kosta kanskje 40 kroner mer. Valget var ikke vanskelig. Det liknet business class på fly, setene er breie, og fotplassen enorm. Jeg kunne legge setet langt tilbake...hadde pute og teppe. I tillegg viste de film mens vi fikk servert middag. Kan ikke klage på en sånn tur. Og for en gangs skyld fikk jeg sove på en nattbuss også.

Arequipa ligger sør i Peru, oppi fjellene, eller rettere sagt mellom 2 store vulkanoer, som er 5500 og 6000 meter høye. Utrolig vakkert område. Som så mange andre steder er det meste sentrert rundt Plaza de Armas, med katedralen, en fin park, og butikker og resturanter rundt omkring. Det er en behagelig by og vandre rundt i.  I selve sentrum ser man selvfølgelig ikke mye til de fattigste...det så jeg heller på bussturen ut av byen på dagtid. Da ble jeg litt trist...det må sies.

I Arequipa bodde jeg på Wild Rover hostel, også kjent som et partyhostel. Men det var lavsesong når jeg kom dit, så det var ikke overfylt, og det gikk faktisk an å slappe av litt også. De hadde et lite basseng, så det var et par late formiddag med sol og varme (godt etter å ha vært høyt i fjellene de siste ukene).

Jeg og et par gærne jenter fra hostellet fant sushi en dag! Sikkert et halvt år siden jeg hadde suchi. Til å være her er det kanskje ikke billig, men noe billigere enn hjemme er det jo selvfølgelig. Å dele et stort fant med sushi, sikkert 40 biter av ymse slag...70 kroner? AH, Sushi!

Jeg gjorde egentlig ikke så mye på mine 3 dager her, selvfølgelig en fest (utelivet er veldig bra), men mest avslapping og nyte god mat. Jeg tror at når jeg kom dit var jeg ufattelig sliten av å farte rundt, og bare trengte et par dager til å komme meg igjen før det var på tide å pakke sekken igjen, en ny lengre busstur og grensekryssing til Bolivia.

Siden jeg hadde en så god erfaring med Cruz del Sur til Arequipa, tok jeg samme selskap til Puno, som er nærmeste by for å komme seg til Copacobana. Denne gangen på dagtid, i "toppetasjen". Å kjøre gjennom fjellene der, og plutselig dukker det opp små byer her og der....helt fantastisk.

Somewhere between Arequipa and Puno

Inka Jungle Track--> Machu Picchu

Inca Jungle biking tour, 3 netter/4 dager

Jeg hadde planer om å feire nyttår i Cusco, og dra til Machu Picchu over nyttår, men etter 8 dager i cusco føltes det riktig og dra videre. Jeg satte igjen de meste av sakene mine på hostellet.
Dette viste seg og være en tung tur, full av opplevelser og mange flotte mennesker i bli kjent med på veien til "The lost city of the Incas". Oki, 12 i gruppa, morsom sammensetning: 4 fra sør-korea (ingen av de kjente hverandre fra før), en tysker, ei tysk/chilensk, et svensk par, et par brødre fra Bulgaria (men vi er fra usa sien vi har bodd der ei stund), og en greker ( også "fra" usa) - og selvfølgelig meg:) Alder...22-39 - viste seg å være en fantastisk gruppe.

Los Chaskis

Dag 1: Fra Cusco (3400moh) ble vi hentet fra forskjellige hosteller tidlig på morningen. Vi kjørte gjennom Sacred Valley og gjennom noe som heter malaga Pass (4316moh). Fra toppen av dette fjellet ble vi utstryrt med masse beskyttelse på arrmer/knær osv, og måtte kle oss godt. Her oppe var det kaldt. Så da var det bare og sette utfor, og sykle i heftig nedoverbakke med krasse svinger i et par timer, helt ned til 1500 meter. Landskapet forandret seg heftig hele veien, var helt fantastisk. Etter å ha spist en lunsh, som var veldig veldig tørr, ble vi hentet av en liten buss, som kjørte oss på en smal vei oppover en fjellside, hvor vi hadde en heftig elv på andre siden av bussen. Og så måtte vi begynne å gå...opp opp opp!!! Heftig terreng i trang jungel i kanskje 40 minutter. jeg er ikke i form!!! "Byen" nede ved elven, Santa Maria besto kanskje av 15 hus. Vi skulle bo langt oppi fjellskrenten på et homestay, hvor alle 10 av oss delte et dorm, og det svenske paret fikk "luksussuite". 3 av menna på turen, oppi 30 åra, hadde aldri overnatta på et hostel før, så det var en ny opplevelse for de. Men det var kaldt, sinnsykt kaldt!

Dag 2 - selveste nyttårsaften
Etter en tidlig frokost var det på tide og komme seg av gårde. Vi fulgte en sti fra huset vi bodde i, som snodde seg om mulig enda mer opp gjennom jungelen. Plutselig var på "the Inka Trail"! Vår tur besto av deler fra Inca Trail. Det var bare helt utrolig, stentrapper i fjellveggen, og lang langt der nede var elven. En stor og mekig elv som går gjennom hele amazonas. Underveis hadde vi pauser hvor Carlos (guiden vår) fortalte oss om the Inca Trail, hva det ble brukt til osv, fasinerende at det strekker seg gjennom hele sør-amerika i utgangspunktet. men veldig mye ble ødelagt av spanjolene noen århundrer tilbake.

Etter å leke fjellgeit i et par timer, gikk det nedover mot elven, som vi fulgte i flere timer, vi gikk 9 timer tilsammen den dagen. Men omisder fikk vi avslappende belønning "Thermal baths of Cocalmaya", varme kilder? Og endelig, fikk jeg tatt en dusj også. Etterpå var det å gå til Santa Teresa, enda 50 min til å gå. Santa Teresa er en liten, stygg by (om det er lov og si), med to hovedgater og en liten park/square. Hostellet var helt basic, men det ville i alle fall ikke være like kaldt som natten i forveien.
Men det var selveste nyttårsaften, så det var på tide med nyttårsmiddag, eller en middag som likner alle andre middager...noe tørr og kjedelig. Men stemninga kunne ingen si noe på. Det gikk unna i øl og pisco-sour (en egen drikk i sør-amerika, angiveligvig opprinnelse i peru). Det var flere grupper som campet i ST denne natten.

New years eve

Etter middag var vi alle dansehumør, og dro til byens eneste bar/disco. Vår gruppe var den første som inntok dansegulvet, alle er med, og ingen slapp unna og danse solo heller. Vi danset fra kl ni....og var veldig slitne, og lurte på om det var midnatt snart....ved midnatt var vi ute i parken, hvor det var noe fyrverkeri. Etterpå var det tilbake til dansegulvet og natten ble lang...Siden det var 4 fra sør-korea i vår gruppe, ble gagnam style spilt hyppig til  deres (og alle andres) store glede. Antageligvis den beste nyttårsaften på mange år.

Dag 3
Vel...1.nyttårsdag, var ikke formen helt på topp men opp måtte vi, mange timers gange ventet. Noen av oss, skippet den første delen av marsjen pga at vi skulle på zip-lining. Det er seriøst skummelt og kaste seg utenfor, hengende i en kabel som er flere hundre meter lang, og når man må stoppe...så må man gjøre det selv, med den ene hånden med hanske. Det ble varmt. Men herregud så gøy! Det var 5 lines totalt, den ene gikk i tillegg over den enorme elva i full fart. Og jeg var den eneste jenta som ble med:) *stolt* Deretter tok vi buss for å ta igjen de andre....og så var det bare å gå og gå og gå...følge togskinnene helt til Aguas Calientes, som er byen rett ved Machu Picchu. På veien er det magiske høye fjell og flotte fossefall.

Framme i Aguas Calientes fikk vi sjekket inn på et hostel, og endelig en ny dusj. Så var det tid for fellesmiddag...og si hadet til Carlos, siden han ikke skulle bli med til toppen. Det var mye styr med inngangsbilletter til Machu Picchu og togbiletter tilbake til cusco...så det ble ikke mye søvn den natten.














Dag 4: MACHU PICCHU (2490moh)
Oppe og klar? til å klatre fjell kl.04? Ikke helt. Fremdeles mørkt ute, og det tok ca en halvtime bare å gå til brua, som er inngangen til MP. Pass/billettkontroll der åpner kl.05, og da var køen allerede lang. Vi hadde litt over en time på oss til å rekke guiden vår på toppen...og etter å ha møtt ham kvelden i forveien, ville jeg ikke komme for sent, han var skummel. De av oss som tok turen helt på morningen mistet hverandre...så jeg gikk og sullet for meg selv på ferden. Herregud så mange trapper....trappetrinn for trappetrinn, en pause i annenhver sving eller noe slikt..det gikk da fremover.

 Veien oppover fra magisk også, ikke bare det å komme fram. Dessverre har de også laget en vei hele veien opp, og det går busser i hytt og gevær. Hvem drar til Machu Picchu og tar bussen opp???
Men siden jeg gikk sakte men sikkert opp, og ikke tok noe buss...er jeg SÅ stolt!!!!!!
Når alle møttes på toppen var vi stolte av hverandre. Men jeg var kanskje en av de som var li dårligere form...så dette var en bragd. Oki, nok skryting kanskje.

I to timer gikk vi sammen med guide, og fikk mye historie, og forklaringer. Noe virket absurd, noe av det det var en aha-opplevelse får en si. Etter turen hadde jeg ingenting jeg skulle gjøre før toget mitt gikk kl.21. Jeg ble værende der oppe, bare å nyte utsikten i flere timer. Og ja, selvfølgelig har jeg tatt mye bilder? Hvem gjør ikke det på slike steder? Jeg kunne se ned på elven...elven vi gikk langs hele dagen i forveien. Vi var kjempeheldig med været...jeg ble solbrent i trynet, sikkert pga at jeg sovna der oppe, og jeg var ikke den eneste.

 Fjellettoppen i bakgrunnen er Veina Picchu, som betyr nytt fjell, i forhold til selve Machu picchu som betyr gammel fjell.










Oh, en snodig sak. Vi holdt på å ta noe bilder, og en fyr begynner å hyle til meg at jeg bare må bli der, så skulle han komme. Jeg skjønte ikke bæret. Han spurte bare om jeg ikke huska ham? Og jeg med min dårlige husk når det gjelder ansikter og navn....måtte bare riste på hodet. Det viste seg at vi møttes 1.5 år siden på Gilli Islands, og jeg har ham på FB. Ikke fått med oss at den andre var på ferd dit. Det var litt stas.

Dette stedet MÅ bare oppleves, bilder er fine, men følelsen av å være på toppen der:) Ubeskrivelig!

Merry Christmas from Cusco

En annerledes jul

For 3 uker siden satt jeg og lurte på hvor jeg skulle feire jul og nyttår i år, og jeg endte opp her i Cusco i Peru. Siden jeg var så treig som jeg alltid er med å bestemme meg og booke billett, ble den ikke riktig så billig som jeg hadde tenkt heller. Men Cusco er i gokk i fjellene i Peru, 3400 moh. Men det er en fantastisk by, selv om det er kaldt. Ikke så kaldt som i norge selvfølgelig men... Og man merker at lufta er tynnere med en gang, man blir anpusten bare man går i trappene, en liten bakke ol. Derfor drikkes det coca-tea av de fleste hver dag, for å forhindre høydesyke. Man trenger mer søvn og er mer sliten generelt...liker og tro at de coca-bladene hjelper...

Pariwana hostel in Cusco

Dumme flyselskapet greide ikke å få med backpacken min på flyet fra Bogota til Lima. Men jeg var ikke alene (heldigvis). Men det var et mareritt av en flyreise. Jeg kom til Lima rundt kl.01, da var det å stå i kø i 2 timer i kø for immigrasjon. Endelig ferdig der....ingen bagasje og finne. Siden mange hadde mista bagasjen sin, tok de tkanskje 2 timer før jeg i det hele tatt fikk ordnet papirer og sånn for at de skulle sende bagasjen til Cusco. jeg sprang for å rekke flyet, sånn rundt kl.05.30, men rakk det fint. Men vi tok aldri av, vi måtte ut av flyet igjen. Det var for dårlig vær i cusco for landing.  Trøtt, sliten og kald...3 timer senere kom vi oss avgårde, fremdeles uten bagasje.

 Jeg måtte vente over 2 dager på den fordømte bagasjen. Det er ikke mye man har med seg på en slik tur, men når backpacken uteblir, da er man sårbar. Innkjøp av varm genser, undertøy, tannbørste etc var nødvendig.  Andre dagen uten bagasje, og en tur til flyplassen for å mase. Da jeg kom tilbake var jeg litt lei og hun som gjorde rent rommet spurte hvorfor jeg var så trist. Jeg forklarte så godt jeg kunne, og samtidg at jeg virkelig ønsket en dusj, og rene klær. Et par timer senere finner jeg et håndkle (hostellet ville jeg skulle kjøpe et hos de), og shampoo og dusjsåpe (gjenglemt) under hodeputa mi. Det var en veldig veldig god dusj. Takker denne fantastiske damen for den. Det er ikke så mye som skal til alltid for å glede noen andre. Hun fikk en stor klem av meg:)

Jeg bor på hostel Pariwana her i Cusco, et veldig stort et, sikkert mer enn 200 sengeplasser, med noe for de fleste. Hver kveld er forskjellig i baren/oppholdsrom med Quiz (bingo faktisk), Live band, Ladies night osv. Sentralt er det også. Hovedgaten er to gater bort, og Plaza de Armas (den største parken i byen), ca 10 gange.

Det har vært rart og være her i jula. Det er riktignok kaldt nok her, men ingen snø. Men viktigs av alt: ingen mamma og øvrig famliie og venner, ingen norsk julemat, ikke et juletre jeg har pynta. Savn! Tror nok jeg har sterke tradisjoner når det gjelder jul, spes 24-25. Men det er mange andre reisende i samme båt heldigvis, problemet på julaften var at så og si alle feira jul den 25. Så da gikk jeg rundt og sulla litt for meg selv og drømte om julaften da, noe melankolsk.

Og hva spiste den norske jenta til jul i år? vel....tørt brød med syltetøy til frokost (ikke mammas julegrøt), nachos (veldig god, men ikke jul akkurat) til lunsh, og snacks til middag....(ikke akkurat ribbe/kalkun eller pinnekjøtt). Ble sulten av å tenke og skrive dette...

Her i Cusco er det et fantastisk stor julemarked hvert år, kun den 24. Og tro meg, mange mange tusen tok turen dit, inkudert jeg og noen venner. Skikkelig gøy, men veldig slitsomt. Når man går og står i kø, og den såvidt snegler seg avgårde...da ble det veldig varmt. De selger selvfølgeig masse masse suvenirer, samt alt som har alpakka i seg....gode varme klær:) Men også alt fra mat, frukt, stygge skulpturer, pynt. Men det er ikke kun på julaften det skjer ting på Plaza de armas, det er sentrum av sentrum i Cusco. Rundt plassen finner du alt du trenger: reisebyråer i fleng, utesteder (bra utesteder), barer, resturanter osv...

Plaza de Armas Christmas market...crowded indeed

Me and Vivian christmas-sightseeing

 På ettermiddagen var det pingpong-turnering i bakgården...ikke det jeg assosierer med jul men. Og til kvelden var det julefest, voldtsomt til julefest. De siste ukene er det blitt sendt opp fyrverkeri i  hytt og gevær hver dag, visstnok i forbindelse med nedtelling til jul....Ved midnatt gikk vi til Plaza de Armas hvor fyrverkeri ble sendt opp over alt. Det ble også solgt fyrverkeri over alt. De jeg var ute med kjøpte mye, og hadde det topp. Selv er jeg litt redd fyrverkeri, og hadde nok med å hoppe når kinaputter eksploderte ved føttene mine til enhver tid. De hadde også slike 1-2 meter lange, som man holder. Små barn lekte gledelig med kinaputter. Det føltes mer som nyttårsaften enn julaften for å si det mildt.

1.juledag hadde en litt større julewibe. Det var fra morgenen av maraton på julefilmer: alene hjemme, santa claus osv. Jeg hadde meldt meg på julelunsj som var i baren/oppholdsrom/resturanten kl 15. Hadde ikke spist frokost, så var skikkelig gira. Må si jeg ble skuffet da det eneste kjøttet vi fikk var litt juleskinke, og et par små skiver kalkun. Alt tilbehør var diverse kalde salater (potetsalat, pastasalat, alla italiensk salat osv).
Til kvelden var stemninga litt roligere enn på julaften. Vi satt en gjeng og spilte brettspill i flere timer...som så ble til drikkeleker, som så endte i en lang natt.

Julekos

 

Vil påstå dette er/har vært en annerledes jul som på en måte har vært en postiv og negativ opplevelse samtidig. God jul!

Bye bye Colombia

Siste stopp i Colombia: Bogota! Bogota er en jekla stor by med "bare" 8.5 mill innbygere. Byen er den høyeste jeg har vært i, på 2400moh, og da også selvfølgelig den kaldeste.
Da jeg endlig kom fram til Crazy Croc hostel var jeg trøtt, sliten og kald. Jeg fikk omsider senga mi, og herregud, det var den beste senga siden norge. Men også den første senga med dyne, tykk dyne (det var en grunn til behovet). Lenge siden jeg har sovet så godt.

Andre dagen dro jeg og en gjeng fra hostelet for å bli med på bike-tour Bogota. Det kostet litt, men var verdt pengene. Vi dro mange forskjellige steder...vi så på mye grafitti, hovedgater, parker, en kaffefabrikk, en kirkegård, the red light district, meatpacker district, mer downtown og hjem igjen. 

Oki, stedet vi dro til for å se kaffeproduksjon og drikke kaffe var veldig liten. Men kaffe måtte til. Plutselig var det så mange lokale gutter der (8-13 år), som jeg først følte var litt innpåslitne. De begynte og leke med kameraene våre (på et tidspunkt trodde jeg aldri vi kom til å se de igjen), tok masse bilder og hadde det gøy.

 Da vi dro fulgte de etter oss på sykler...jeg tenkte også det verste om dette. Men selvfølgelig, Paul, som har denne turen så og si hver dag, kjenner jo disse guttene.

Vi dro så til en kirkegård...ikke lik noen annen kirkegård, det så ut som en liten landsby. Vi fikk forklart veldig mye av tradisjoner, og se graver til neon kjente personer. Sist men ikke minst...så fremførte disse guttene en rap, som faktisk var bra. Disse guttene hadde vokst opp i dette harde miljøet...uten særlig foreldre, skole etc. Og nå hadde de funnet en måte og tjene penger på, som ikke innebar stjeling ol. Jeg var imponert :) Og jeg har den på film

Ferdig fremført rap på kirkegården

Så hva er lov i Bogota?
1) Prostitusjon
2) Tagging/graffiti

Å sykle gjennom horestrøket der....var selvfølgelig spesielt. Ingen bilder...selvfølgelig. Men de var i mine øyne ikke pene, ikke galante, men hadde stygge, altfor trange klær.
Etterpå dro vi til et marked, hvor Paul, guiden vår introduserte oss for mange merkelige frukter. Vi hadde en større prøverunde. Noen veldig gode, noen ikke fullt så gode...men alltid gøy med nye ting.

På kveldene på hostellet så vi mye film på oppholdsrommet, og fyrte i peisen også ved et par anledninger. Det var veldig kaldt, og med tanke på at de ikke bruker noe elektrisk varme i det hele tatt...Innså at det vi fyrte med var gamle køyesenger.  Men film og øl er kos.

Andre dagen var latskap, men jeg dro til Museo del Oro, gullmuseumet. I starten vandret jeg rundt på egen hånd, ikke særlig produktivt...men så joina jeg den engelske guidede turen, som var veldig bra. For det er ikke masse masse gull og smykker, men veldig forskjellig. Guiden fortalte om meninger av alle symboler og historien rundt de. Må si en museumtur som startet kjedelig, ble veldig interssant.

Dagen etter ventet et nytt museum. Fire av oss dro til Museo de Fernando Botero, som var gratis. Personlig har jeg aldri hørt om fyren men...Etter kort tid begynte vi å analysere bildene hans i hytt og pine. Han maler veldig mye frukt, og fete mennesker. Vi greide og finne betydningen i hans malerier, gjennom at alt ble seksuelt....alt fra fargene som ble brukt til små detaljer. Lurer på om dersom folk forsto oss...at vi var gale? Haha! Men har aldri hatt en slik gøyal opplevelse med ørti bilder og endel skulpturer. Lærdom: Ikke gå alene på museum..., og bruk fantasien når du analyserer.

at museo de Fernando Botero

Etterpå dro jeg og Iwan fra Wales til taubanen som tok oss opp til et fantastisk utsiktspunkt over hele byen. Vi var selvfølgelig ikke de eneste som tok den turen. På toppen var også en kirke (og før jul, JULEPYNT!), samt et lite marked, og mange steder hvor vi kunne kjøpe mat. Turen opp dit var ikke billig, men så verdt pengene.

Dette var den siste kvelden i Bogota eller Colombia for så mange av oss...så vi var 10 som dro ut for å spise sammen. Vi endte opp på en veldig veldig liten bar, som vi tilfeldigvis så i 2.etg med et vindu. Her var det god stemning med salsa, salsa og enda mer salsa. Jeg dansa litt, som minte meg på at jeg trenger et salsakurs. Middag og dans med flotte mennesker var en fantastisk slutt for Bogota, og for meg også Colombia.

Jeg hadde ikke store forventningene til Colombia i det hele tatt. Så filosofien min om å tenke negativt og bli positiv overrasket funket.  Ja, det er et fattig land, men det har så mye vakkert, så flotte mennesker, så mye og se og gjøre. Skulle gjerne hatt mer tid der. Anbefaler Colombia på det sterkeste. Der får du alt fra sol og varme strender ved det karibiske hav, til høyland med ekstremsport, fantastiske småbyer i fleng osv.
Jeg tror nok jeg må dra tilbake en dag, for å se mer....